Eirik Ingebrigtsen
Snø dempar lyd, tre lukkar inne
Oktober 2003
Eirik Ingebrigtsen
Folk som er født i 1975, som Eirik Ingebrigtsen er, regner jeg stadig til de unge i verden. Nettopp derfor oppleves forsøkene hans på å forstå – og formidle – en gammel manns sviktende grep om virkeligheten som særlig sterke og bevegende, der tanketrådene flises opp og forvitrer hver gang de dumper borti en ny assosiasjon eller et minne i den isolasjonens mentale glassboble som hverdagen hans må finne seg i å bli utspilt i. I stadig større grad.
Tre generasjoner
Jeg snakker om Johan, farfaren til Sigurd, faren til Einar. Som dagene går blir nærheten til fortida sterkere, den gamle gardisten tar på seg for å rekke vaktskiftet klokka seks. På Slottsplassen, noen ti-talls mil og noen decennier unna. Han hører kona, som har vært borte lenge. Mens maten står der og blir glemt til den går i søpla.
Einar er drøyt femti, var sveiser på verftet før; nå jobber han i administrasjonen, er mellomsjef og vet at de drøyt to hundre jobbene kan ryke når som helst; måtte vike for ny tid og leiligheter med fjordutsikt og prislapp deretter. Ida, kona hans, døde for et år siden. Einar og Johan er alene. De finner ikke hverandre heller. Det blir mye børst og enda mer savn.
De eldste er best
Forunderlig nok er det Sigurd, ungdommen, eleven på videregående, han som balanserer på kanten til det kriminelle, jeg har vanskeligst for å føle kontakt med og nærhet til, mens jeg leser Ingebrigtsens ellers fine tekst. Han forblir lenge en konstruksjon av ungdomsboktypen, en som skal tjene til eksempel på hvordan det kan gå.
Det er da også mye 70-tall i denne romanen, på godt, men også på forenklet dumt, noe altså Johan må svi for. En stund. For som helhet lest, er «Snø dempar lyd, tre lukkar inne» varm og tett lesning, tenkt som den er. Tenkt; av tre menn som står hverandre så nær, uten å vite eller få det til.
Leif Ekle
Kulturnytt, NRK P2
30. mai 2003