Sondre Lerche er en sjarmerende artist som Norge har blitt på fornavn med, og er utvilsomt en av norsk pops flinkeste gutter. Det beviser han til fulle på sin nye CD. Sondre velger aldri lette løsninger. Låtene er elegante og ganske sofistikerte. Men den strøkne innpakningen og den veltilpassede flinkheten blir også et problem.
"Days that are over" er en av for mange friksjonsløse låter på "Two Way Monologue". Plata er best frem til litt før midten, men deretter blir det for pent og flatt. Tittellåta er CD-ens høydepunkt, med et driv og en energi som jeg gjerne skulle hørt mer av.
Enklere uttrykk
I forhold til debuten "Faces Down" fra 2001, fremstår Sondre denne gang i et mer strippet format, med en enklere rockebesetning. Strykerne er med fremdeles, men de er ikke fullt så overdådige. "Two Way Monologue" passer godt inn i det som nærmest kan kalles Bergensskolen i pop, velklingende popmusikk med varm og organisk lyd som minner oss om 60-tallets Beatles og Beach Boys.
Selv med noen sjarmerende eksentriske avstikkere her og der, blir låtene på "Two Way Monologue" for like i stemning og tempo. Musikken blir for kontrollert. Dette er sikkert et bevisst valg hos artisten, men det fører til at de følelsene som stor popmusikk skal frembringe blir liggende urørt.
Savner temperament
I det med å holde tilbake kan det ligge en pirrende spenning, og dessuten er det kanskje et spørsmål om smak. Men når jeg hører Sondre Lerches teknisk briljante liksom-melankoli, savner jeg noe troverdig dyptfølt med større resonans og mer temperament.
Kontroll er ordet Sondre Lerche selv påstår at han bruker mest. "Two Way Monologue" hadde blitt en mer spennende plate hvis den hadde vært mer ute av kontroll.
Kulturnytt, NRK P2, 24. februar 2004