Ulrich Mühe, selv født i DDR, høstet mange priser og lovord for sin tolkning av den lojale sikkerhetstjenestemannen i ministeriet for stasssikkerhet - Stasi. Filmen «De andres liv» fikk Oscar for beste utenlandske film i 2007, og et-par måneder senere døde hovedrolleinnehaveren, bare 54 år gammel.
I kveld kan du se filmen fra vår nære europeiske fortid på NRK1.
Karen Moe Møllerop ga De andres liv terningkast 6 i i 2006:
Å filmatisere faktiske historiske forhold med realisme og dyp samvittighet er en ingen enkel sak. Å samtidig tilføre historien nytt liv og ny mening gjennom en fiktiv fortelling er ren kunst. Det har Florian Henckel von Donnersmarck mesterlig klart med sin debutfilm De andres liv.
- Se filmtrailer med engelske undertekster
Begjær bak overvåkningen
Vi befinner oss i Øst-Tyskland i 1984, fem år før murens fall. Landet styres av det sosialistiske enhetspartiet og Stasi, ministeriet for statssikkerhet.
Dramatikeren Georg Dreyman bor sammen med kjæresten sin, skuespilleren Christa-Maria Sieland. Som sine kunstnerkolleger, lever de i konstant konflikt mellom sin kunsteriske frihet og partiets strenge kulturelle kontroll.
Ministeren Bruno Hempf begjærer den talentfulle Sieland, og igangsetter en overvåkning av hjemmet deres for å uskadeliggjøre Dreyman.
Oppgaven med å overvåke dramatikeren og skuespilleren går til Hauptmann Gerd Wiesler, en tilsynelatende dypt lojal og innesluttet stasi-agent.
Skulle gjerne sett mer av den indre konflikten
Beskrivelsen av Wiesler er en fantastisk karakterstudie. Til å begynne med er han like hard kald og byråkratisk som partiet han tjener.Livet hans er helt fritt for åndelighet og menneskelig nærhet, men i løpet av historien forandrer Wiesler seg, langsomt - men fundamentalt.
Muligens er det flere underliggende årsaker til Wieslers utvikling, men de fortelles aldri i klartekst. Og det usagte og subtile er også denne filmens aller beste egenskaper.
Jeg skulle gjerne likt at Donnersmarck utbroderte Hautpmann Wieslers indre konflikt og hans motivasjoner for sitt opprør, men da hadde det blitt en helt annen film.
Jeg tror ikke at kunsten alene kunne trukket et slikt menneske ut av Stasis jerngrep i den virkelige verden, selv om det er en vakker tanke. Uansett er denne ideen vanntett nok til å bære filmens tematikk.
Sirlig og upersonlig byråkrati
Ulrich Mühe som Gerd Wiesler er filmens definitivt sterkeste rolletolker. Men Martina Gedeck som Sieland og Sebastian Koch som den etter hvert modige og opprørske Dreymann er også mer enn troverdige skikkelser.
Alltid på vakt. Stasi så alt og alle.
Foto: Sandrew Metronome NorgeHistoriens kontraster er nøye beskrevet. Det personlighetsløse interiøret, reglene og det sirlige byråkratiet virker troverdig kaldt mot kunsternes glød og spontanitet, deres kjærlighet og rike sosiale liv.
Stephane Moucha og Gabriel Yareds selsomme musikk står også svært godt til fotograf Hagen Bogdanskis stilsikre bilder.
Om enkeltindividets betydning
I tillegg til å være en betraktning av menneskets indre konflikter, er filmen også en påminnelse om og en enkeltindividets plass og betydning i samfunnet, og hvordan hver enkelt ved hjelp av sin samvittighet kan forandre på tingenes tilstand også i et land som er formet av direktiver og lukkede grenser.
Uten å smøre tykt på forteller filmen et historiekapittel som glir fra grått til lysegrønt. Og det er lenge mellom hver gang vi ser denne type lavmælt politisk historisk realisme.
Dette er Donnersmarcks første spillefilm. Det er en debut av mildt sagt imponerende kvalitet.
- Se Florian Hencken von Donnersmarks fortelle om filmen i talkshowet Charlie Rose i USA
