Slik ville vi at sendinga skulle starte: Det skjer eit tjuveri i Newtonredaksjonen. Nokon snik seg til pulten min og et opp sjokoladen min, og stikk av med ein flott ståldinosaur som stod på hylla bak pulten! Kven er skurken?
Eg kunne jo ikkje vere skurken sidan det var eg som skulle prøve å oppklare tjuveriet. Kari var producer for sendinga og ho bestemte at ho sjølv kunne vere ein av dei mistenkte. Så måtte vi berre finne ein som ville spele skurken. Kven skulle det vere? Vi visste om ein i mann i redaksjonen som heilt sikkert hadde lyst til å vere med på TV…
Ein ekte skurk?
Kva tenkte du då du blei spurd om å spele skurk, Knut Iver:
Det var skikkelig artig og interessant å få være med foran kamera! Håper bare ingen tror at dine gode kollegaer knabber sjokolade av deg på ordentlig! Jeg skjønner jo at jeg ble valgt siden jeg nesten har klart å gå opp en egen sti i teppet fra plassen min til sjokoladeautomaten, men å stjele på ordentlig – nei det vil jeg ikke gjøre. Ekstra artig var det å være med på hele prosessen rundt en sending. Utrolig hvor mange timer med opptak som gjøres bare for å vise noen få minutter på TV’n. Til vanlig er jo min jobb å få alle intervjuobjekter og programideer på plass, og å fikse hjemmesiden vår når programmet er ferdig. Nå fikk jeg både prøvd meg på TV og som skurk, -det første var artig, men kjeltring har jeg nok vært for aller siste gang.
Både Kari og Knut Iver måtte gjennom masse rart i etterforskingssendinga. Begge to måtte late som om dei åt opp sjokoladen min og stal dinosauren. Dei blei dytta inn i ein politibil og køyrd til politistasjonen av to politifolk. Der tok politidama Nina fingeravtrykk og bilete av dei, og etterpå måtte dei i avhør med politimannen Jan Erik. Eg stod og såg på alt og hadde det veldig artig. Hmm, eg lurar på korleis det var å spele mistenkt…
Foran og bak kamera
Var det rart å vere framfor kamera og ikkje bak, slik som du pleier å vere; Kari?
Det var litt merkelig og litt morsomt. Jeg er jo vant til å følge med på at ting blir så bra som mulig, men nå måtte jeg være den som ble korrigert foran kamera selv. Jeg var nok litt bekymra for hvordan det ville se ut.
På politistasjonen
Var det skummelt å vere på politistasjonen?
Kari:
Ja, det var rart å bli dytta inn i politibilen. På politistasjonen var det spesielt skummelt da Nina tok fingeravtrykk. Hun var streng og alvorlig, og holdt veldig hardt fast i hånda. Heldigvis var det bare skuespill- så jeg slapp å sitte i arresten.
Knut Iver:
Selv om det var noen skikkelig trivelige politifolk vi jobbet sammen med, så var det rart å bli omtalt som skurk hele dagen. Når man blir fotografert, får sjekket fingeravtrykk og vært gjennom avhør, så skjønner man fort at det er alvorlig å gjøre noe galt. Det var nesten vanskelig å føle seg helt uskyldig slik som jeg stod på med ”løgnene” mine.
Trur du at du hadde klart å lyge for politiet viss dette skjedde på verkeleg?
Kari: Jeg tror ikke det. Det var jo bare skuespill denne gangen, men jeg tror jeg ville ha fortalt hele sannheten til Jan Erik om jeg virkelig var en skurk. Han var ganske tøff. Men jeg vet og at begge to er veldig hyggelige- så jeg ville vært trygg på at de ville ha prøvd å finne ut hva som egentlig skjedde.
Knut Iver: Nei. Selv om dette var var skuespill, så var det skikkelig utrivelig å lyve for politiet. Jeg følte meg som en kjeltring selv det ikke var noen grunn til det. Uansett fikk jeg inntrykk av at Jan Erik var så dyktig til å gjennomskue en løgn, at det eneste fornuftige hvis man møter han er å legge alle kortene på bordet med en eneste gang.
Den "skyldige"
I løpet av sendinga viser det seg at det er Knut Iver som har knabba dinosauren og ete opp sjokoladen. Til slutt må han innrømme det og seie unnskyld til meg medan politiet står og ser på.
Var det vanskeleg å spele tjuv, Knut Iver?
Ja. Selv om det skal godt gjøres å finne en like stor sjokoladeelsker som meg, så passet det meg utrolig dårlig å spille en ussel tyv. Kari ga meg jo bare beskjed om å ”se skyldig ut”, ”se lei deg ut”, ”se trist ut” og andre ”festlige” ansiktsuttrykk. Det var godt når opptakene stoppet og vi kunne fleipe og flire i kjent stil!!!
Politimannen Jan Erik spør meg om eg vil anmelde Knut Iver, men det vil eg jo sjølvsagt ikkje. Eg har nemleg funne på ei meir passande straff til han. Han skal få kjøpe MASSE sjokolade til meg…!