Petter Aslestad
Samuel Beckett
Gyldendal 2003
Petter Aaslestad forteller godt og innsiktsfullt om den unge Beckett i en ny bok i Ariadne-serien. Denne serien formidler først og fremst verkene, i mindre grad livet til dem som blir portrettert.
Aaslestad er tro mot monografiens form, og gir grundig innføring i mange av Becketts viktigste verker, ikke minst romantrilogien "Molloy", "Malone dør" og "Den Unevnelige" (1951-53). Han viser også hvordan forfatterskapet utviklet seg videre fram mot Becketts død i 1989. Og han diskuterer sine egne reaksjoner i møte med verkene og virkningen av dem, noe som gjør boka enda mer spennende å lese.
Tospråklig ire
Samuel Beckett er iren som kom til et Paris på slutten av 1920-tallet, og som vekslet mellom å skrive sine verker på fransk og engelsk. Han er altså noe så sjelden som en tospråklig forfatter.
Til tross for - eller kanskje heller på grunn av - vennskap med James Joyce og inngående kjennskap til Marcel Proust, mente Beckett at litteraturen hadde et godt stykke å gå før den rent estetisk kom på høyde med avantgarden innen musikk og bildekunst. Det satte han seg som mål å gjøre noe med.
En helt ny poetikk
Aaslestad framstiller overbevisende hvordan Beckett formulerer en ny poetikk, for eksempel i møte med poesi og bildekunst på 1930-tallet, altså 15-20 år før forfatterskapet tar til for alvor.
Allerede i 1934, i artikkelen "Recent Irish Poetry", som også problematiserer hans forhold til den irske nasjonalismen, formulerer Beckett det berømte "objektets sammenbrudd", som mange har tolket som et "breakdown of the subject".
Subjektets sammenbrudd er alle som har studert estetiske fag i nyere tid, etter ca. 1980 i Norge, blitt tutet ørene fulle med. Det fører for eksempel til at man blir skeptisk til tekster som postulerer et sammenhengende "jeg", og tilsvarende lydhør for tekster som opererer med flere identiteter, eller flere innbyrdes motstridende blikk på verden.
Kunst er ikke kommunikasjon
På mange måter er moderniteten (fra 1600-tallet av) og subjektets vekst og fall i litteraturen to sammenfallende bevegelser. Aaslestad peker i tillegg på at objektets og subjektets sammenbrudd er to sider av samme sak, nemlig bruddet på kommunikasjonslinjene i kunsten.
"Den kunstner som er oppmerksom på dette," skriver Beckett, "kan beskrive rommet som befinner seg mellom ham selv og objektenes verden. Han kan beskrive det som ingenmannsland, Hellesponten eller vakuum, alt etter som han føler seg fornærmet, nostalgisk eller kort og godt deprimert". (s. 28-29).
Satte en ny standard
En slik setning kan beskrive både den fransk nyromanen, som nettopp er inspirert av Beckett, og mye annen moderne poesi eller dramatikk. Mange har diskutert om Beckett er modernist, postmodernist eller kanskje nettopp "The Last Modernist", som en av biografiene om ham heter. Aaslestad får fram hvordan Becketts verk blir sin egen litterære teori – til overmål i forkant av den kommende teorien, enten den kalles poststrukturalisme eller dekonstruksjon.
Beckett klarer med andre ord allerede på 1930-tallet å formulere et sett med litterære lover og regler, som han selv følger i sin poetiske praksis, og som siden er blitt en slags litteraturens ypperste lov og rett, helt fram til nå.
Umuligheten av kritikk
Mot slutten av boka presenterer Aaslestad dette som et problem for litteraturvitenskapen: I møte med en så sterk litteratur som Becketts, tenderer lesningen eller litteraturvitenskapen mot å bli ren gjenfortelling, eller enda sterkere, gå inn i en symbiose med verket, hvor kritikk og verk lever sammen som uadskillelige deler av en og samme organisme.
Det slo meg under lesningen av denne boken, at litteraturvitenskapen kanskje ikke har kommet helt til hektene igjen etter Beckett. Faget har utviklet seg enormt i tiden etter Becketts viktige verker på 1950-tallet, særlig inspirert av franske teoretikere som Blanchot, Foucault, Derrida og Deleuze. Det er kanskje først nå etter årtusenskiftet at faget er i stand til å diskutere dette med noenlunde avstand, noe debatter i Klassekampen og tidskriftene Prosa og Norsk Literaturvitenskapelig Tidskrift har vist de siste månedene.
Ved å antyde noe av dette i sin Beckett-bok, har Aaslestad på en god måte vist at Beckett både er en klassiker og en høyst aktuell forfatter. Det øker verdien av boken og får meg til å ønske å lese mer av Beckett. Forlaget Bokvennen har de siste årene nedlagt et stort arbeid for å gjøre flere av Becketts verker tilgjengelige på norsk, slik at man ikke trenger lese engelsk eller fransk for å få ta et nærmere blikk på et fascinerende forfatterskap.