Det handler om Elisabeth Brenner, den 38 år gamle journalisten som ikke lenger har kontakt. Noe har hendt, hun har kanskje ”gått på veggen”, brent seg ut? Noe sånt. En journalist som ikke jobber er jo et meningsløst konsept. Med håp om tilkobling får hun tilbud om å registrere dialektprøver for et forskningsprosjekt ved Universitetet i Bergen – med andre ord en slags intervjuvirksomhet, og sånt kan jo journalister.
Komikk og ambivalens
Elisabeth Brenner slår til, setter seg på båten til den vesle industribyen Einvik. Hun flytter inn i den lokale brakkebyen, det er billig, hun; eneste dame blant mannlige arbeidsfolk som kommer og går i takt med arbeidsøktenes skifting. Derfra gjenstår bare jobbenmed dialektprøvene og en lang rekke urkomiske, klassisk pinlige situasjoner, der Elisabeth motvillig, eskapistisk, løgnaktig og noen ganger oppfinnsomt forsøker å overvinne sin dype ambivalens overfor så vel oppgaven som livet, slik livet er blitt.
Å miste taket
Den travle leser på jakt etter moro vil ikke bli skuffet over denne boken. Settes imidlertid tempoet ned, tyter Elisabeth Brenners ubehag ustoppelig opp av komikken, og blir leserens eget ubehag over å lese et liv som i galopperende grad er i ferd med å miste taket i seg selv, forholdet til seg selv. Brenners jakt på nærhet, vennskap og kontakt er komisk i det ytre, tragisk i sin konsekvens – i virkeligheten som på Facebook. At de menneskene hun møter ikke har det så godt selv, på hver sine vis, hjelper ikke vår heltinne. Flere ganger under lesningen får jeg assosiasjoner til John Fantes protagonist Arturo Bandini, der han virrer omkring og holder motet oppe i 30-tallets Los Angeles. Elisabeth Brenner er like desperat. Minst.
Historie og finans
”Samtale ventar” står i nær sammenheng med det samfunnet den henvender seg til og snakker om. Einvik ligner nok Marit Eikemos hjemby, Odda, på mer enn én måte og referansene til de siste par ti-årenes vestnorske historie om industri, finans, økonomi og skandaler er flere. Samtidig vet Eikemo å balansere det hele ut med en røverhistorie og et flir. Romanens relevans blir ikke mindre av det.
Hvor skal vi hen?
Egentlig har jeg bare én innvending mot denne teksten, og den retter seg mot den konsekvente bruken av av såkalt garpe-genitiv, altså; sin, sitt ,sine i stede for den vesle s-en. Garpingen kan være så populær den vil; for meg stykker den lesingen opp og skader flyten. Når det er nevnt; Marit Eikemos språk er direkte, klart og tilgjengelig, samtidig som det fanger opp nyansene i så vel dialogene som i Brenners egne observasjoner og refleksjoner.
Det er en styrke ved romanen at leseren underveis ofte må undres over hvor dette egentlig bærer hen. At undringen på ett vis er der fremdeles ved slutten, er like fint.
