NRK Meny
Normal

Gripende "Nåde"

Dødshjelp til syke mennesker som allerede er dødsdømt – er det å gi dem nåde? Med fine nyanser og stor varsomhet har Marit Moum Aune overført refleksjonen fra Linn Ullmanns roman til scenen.

Nåde
Foto: Erik Berg

Det er en lykke å se en god teaterforestilling. En slik lykke opplevde jeg da jeg så Riksteatrets oppsetning "Nåde". Og det til tross for at det er et tungt og tragisk tema det handler om. Hør anmeldelsen her.

Hva er nåde?

Nåde er et vakkert ord. Keisere, konger, presidenter og Gud kan gi nåde til den som er dødsdømt. Hvilken makt har et enkeltmenneske? Historiens Johan beskriver hustruen Mai som hans nåde i livet. Men er hun det når hun oppfyller hans ønske?

Johan, som ikke er særlig barsk, men heller feig, får kreft. Legen gir ham lite håp.

Troverdig

Han trygler sin kone Mai, som er lege, om å love at hun hjelper ham å dø før smerter og kroppslig nedbrytelse blir dominerende.

For at jeg skal oppleve spørsmålet om dødshjelp som nåde, som virkelig, må jeg tro på Johans angst for å dø, hans kjærlighet for Mai og hennes kjærlighet til ham. Den største utfordringen har Bjørn Skagestad. Han bærer hovedbolken av fortellingen, og gir oss sin angst i vekslende faser gjennom et spill slik at vi kan dele den med ham og ikke blir satt på utsiden av den. Jeg tror på ham.

Kamp med tårer

Slik har jeg ikke sett Skagestad før. Den beherskede advokaten i TV-serien Kodenavn Hunter er borte. I forestillingen "Nåde", vrenger Skagestad innsiden ut, og viser oss en kropp like tom som et fugleskremsel. Teatrets maskører hjelper ham ytterligere i å forvrenge personligheten med en halv, hvit maske over fjeset.

Liv Bernhoft Osa tolker rollen som Mai nakent og rørende, slik at jeg ynkes over hennes tapperhet. Hennes kjærlighet til Johan tvinger henne til å bryte med sitt legeløfte og det hun tror på, for å hjelpe ham å dø. Fra å være den trygge, selvsikre Mai, ser jeg hvordan hun tappes for kraft og bare vil gi seg over.   

Rørende teater

Det er ikke lett å blir virkelig rørt på teatret, synes jeg. Men her måtte jeg kjempe med tårene. Dette har instruktør Marit Moum Aune fått til sammen med Skagestad og Bernhoft Osa. I harmoni med romanens form, har Aune laget fortellerteater, som veksler smidig med spillescener. Og for å markere mellom fortellingen og spillescenene, har hun satt to mikrofoner på scenen.

Scenografien er helt enkel. Og genial i løsningen av stående sykeseng. Men en ting var distraherende, og det var de groteske lysbildene som ble projisert på bakveggen. De skapte en uro som tok oppmerksomheten vekk fra Skagestad og Osa.

Den som har lest boken vil neppe blir skuffet over Riksteatrets forestilling. Den er trofast mot Linn Ullmanns roman. Og jeg går hjem med spørsmålet fra boken og romanen tumlende i hodet: Er det, eller er det ikke, en nåde å bli hjulpet til å dø?