Arkitekten Brunelleschi var ikke bare mester for kuppelen på Firenzes berømte domkirke. Han eksperimenterte også med perspektivet. På tegningen ser vi hvordan han holder en skisse av domkirkens baptisterium foran et speil. Tegningen har et hull han titter igjennom fra baksiden. Dermed ser han det hele i speilet fra ETT synspunkt. Dette skjedde i 1419.
Baptisteriet sett fra domkirketrappen. Foto: Nina Skurtveit.
Matematisk perspektiv
Nettopp det matematisk utregnede sentralperspektivet var en av ungrenessansens nyvinninger. Man fant et midtpunkt, trakk linjer mot punktet via gulvfliser, gjenstander i rommet og lignende og fikk frem matematisk riktige avstander og størrelser. Dette sees tydelig i Ghirlandaios nattverdsfreske i det lille refektoriet eller spisesalen i dominikanerklosteret San Marco. Ghirlandaio har sett det hele fra ett sted i rommet.
Nattverden i San Marco klosteret ble malt av Ghirlandaio rundt 1480. Foto: San Marco, Firenze.
Alt går opp i en matematisk konstruksjon fra EN synsvinkel. Slik ville det også ha blitt med en fotolinse. Her er alle delene parallelle med billedflaten. Nattverdsbordet er rettvinklet, figurene sitter stort sett på rekke, og man kan trekke linjer til forsvinningspunktet via gulvets kvadratiske fliser. Man får et rasjonelt bilde av verden.
Håndverk og vitenskap
Leonardos Nattverden i Sa Maria delle Grazie i Milano (1495-98).
Leonardo mente at (det vi kaller) billedkunsten var den egentlige naturvitenskap fordi den viste hvordan verden egentlig var. Bildet var regulert via matematiske lover. Om verden ikke så rasjonell ut, var den det i renessansens bilder. Malerne ble derfor noe mer enn håndverkere. De var også vitenskapsmenn fordi de arbeidet med perspektivet. Og de var humanister fordi de arbeidet med temaer fra bibelen og fra gresk mytologi.
Skjønnhet er matematikk
Gjennom det nye oppnådde man også å få et gjennomført skjønt bilde. Skjønnhet ble nemlig også definert på følgende matematiske vis: "Skjønnheten er en helthet der alle deler står i bestemte matematiske forhold til hverandre." Under overflaten på renessansens bilder finner man derfor riss av matematiske konstruksjoner. Dette kalte man allerede fra gresk tid for kosmos (derav kosmetikk = skjønnhet). Universet var et kosmos som var ordnet etter matematiske proporsjoner. Akkurat slik renessansen tenkte maleriets verden var.
Individets frigjøring
Vi sier at det rundt 1400 oppsto en ny tidsalder vi kaller renessansen, og at det skjer i Firenze. Datidens mennesker var nok også klar over at noe nytt skjedde. Men grunnlaget ble lagt lenge før. Det nye bare forsterkes akkurat der og da. Det viktigste startet allerede på 1100-tallet: individets frigjøring. Fra middelalderens kollektive innstilling ble enkeltmennesket nå viktigere både i syndsbekjennelse og i rettspraksis. Og forbildene fant man i gresk og romersk retorikk.
Bystater vokste frem
Da adelen ble kastet ut til fordel for byrådene på 1200-tallet, ble også den sosiale kontrollen svekket. Mulighetene for individuell utfoldelse ble dermed større - særlig i foregangsbyen Firenze. Men da dukket nye spørsmål opp. For hvordan skulle man handle når man selv var ansvarlig for sine handlinger? Igjen fant man svar i den romerske litteraturen. Dette betyr ikke at man ikke hadde kjent til antikkens litteratur i middelalderen. Man hadde bare ikke hatt bruk for den på samme måte som man fikk i renessansen.
Gresk til Firenze
I 1438-39 kom en rekke greskkyndige mennesker til Firenze i anledning av et økumenisk konsil. Herav også representanter fra den bysantinske kirken i Konstantinopel. Flere ble igjen i byen, og enda flere ankom etter 1453 da Kontantinopel falt. Et universitet ble opprettet der også gresk var et fag. Kunnskapen til gresk språk og kultur ble stadig større.
Renessansen er dermed frukten av nylesing, først av romersk litteratur, deretter gresk.
Baptisteriets bronsedører
Ghibertis bronsedør fra 1401 fulgte Pisanos tradisjon. Foto: Nina Skurtveit.
"Paradisets port" av Ghiberti ble arbeidet på mellom 1424 og 1452. Foto: Nina Skurtveit.
er også gode eksempler på det nye som skjedde. Pisano laget den eldste i 1337-38. Den andre ble laget etter en konkurranse som skulptøren og gullsmeden Ghiberti vant i 1401. Oppdraget var å lage døren noenlunde lik den første. Da den sto ferdig 21 år etterpå, hadde Ghiberti altså arbeidet som en ekte håndverker - etter forbilder og i en trygg tradisjon. Men da den tredje døren ble bestilt i 1424, skjedde det noe spennende.
Originalitet fremheves
Ghiberti fikk nemlig beskjed om å lage den UTEN forbilder. De forlangte kun en skisse for godkjenning. Motivene var bestemt , men utformingen av dem kunne Ghiberti selv bestemme. Her ble det altså stilt helt nye krav til ham om oppfinnsomhet og kreativitet. Han skulle selv skape en ny måte å lage en gammel scene på. Derfor ble Ghiberti siste dør svært forskjellig fra den tidligere. Håndverkeren var enda ikke det vi kaller kunstner, men han skulle fremheve sin særegenthet og individualitet. Han skulle velge synsvinkel, bryte tradisjonen og være original.
Musikken i programmet
er fra 1300-tallets Firenze. Christophe Deslignes spiller på det florentinske instrumentet organetto sammen med perkusjonisten Thierry Gomar. Vokalmusikken vi hører litt fra, karnevalssanger fra 1400-tallet, blir det mer av i neste ukes program som handler om den mektige Medici-familien.
Kunstreisens sendetider
NRK P2 tirsdag 16. mars kl 2030 med repriser torsdag kl 1900 og lørdag 1730.
Og neste uke fortsetter vi vandringen i renessansens Firenze - til de samme sendetider!