Tekst: Yan Friis
The Kinks’ musikk og Ray Davies’ tekster kan i utgangspunktet ikke flyttes fra Muswell i London til Bergen. Det skulle være umulig. Betydelig mer umulig enn å flytte Dylan til Briskeby (Jan Erik Vold) eller Trøndelag (Håvard Rem & Åge Aleksandersen).
Vold, Rem og Aleksandersen var til og med proffe. De hadde sort belte i sine respektive dikt- og musikk-disipliner. Og likevel fikk de det ikke til. De Musikalske Dvergene er amatører, fem grånende og/eller hårløse herrer i sin aller beste alder og vel så det. Bandet er en hobbygjeng til glede for familie og venner, som kanskje så The Kinks spille i Bergen i 1966, og som siden sikkert drømte om å bli akkurat så kule og flinke og populære som dem, men som nesten 40 år senere må innse at de nok endte med å ligne på en bande sosionomer på kro.
Sosionomer på kro?
Riktignok hentet de inn en forsterkning, en slags ”Ivers” for å bruke Vålerenga-terminologien, i moldenseren Frode Alnæs. Men han ser jo ikke det spor mindre ut som sosionom på kro enn dem.
Ergo går man til disse 14 Kinks-låtene på bergensk med stor uro. Og får hakeslepp.
Gjengen åpner like godt med ”Sunny Afternoon” (”Solen over byen”). Det burde vært et selvmordsforsøk. Istedet strømmer noe totalt uventet ut av høytalerne. Et slentrende, luftig unplugged komp gjennomvevet av drømmende melodilinjer og lengselsfulle korløp. Og et sted midt inni der, en gebrekkelig stemme som mer hvisker enn synger en bergensk vise om alt det tapte, under solen.
Og det er jo The Kinks. Men i Bergen.
For det virker, det virker, og du blir både glad og rørt på De Musikalske Dvergene & Alnæs’ vegne. Og er dermed ikke det spor overrasket når de fortsetter med ”A Well Respected Man” (”En veldig respektabel mann”) og slipper unna med det. Like elegant luftig og skjødesløst varmt, like underfundig treffsikkert.
Du har allerede forstått at dette er en plate for mørke høstkvelder. En plate å bli glad av. I løpet av to låter har de feiet all tvil til side. Ray Davies kan diktes og synges på bergensk. Dialekten er som skapt for sangenes stemninger. Akkurat passe dannet, passe kvikk, passe vokaldosert.
Beina godt plantet på bakken? Ikke Dvergene og Frode Alnæs nei !!
Dvergene henter sitt musikalske uttrykk fra The Kinks aller beste LP, ”Muswell Hillbillies” + noen dråper ”To The Bone” (gruppens unplugged konsert-plate). Akustisk, skeivt, litt lurvete, sjarmerende plassert i et slags skjæringspunkt mellom pop, vise, blues, varieté og... vel, jazz?
Utvalget er en fin blanding av klassiske 60-talls singler og LP-kutt fra tidlig 70-tall. Alle sangene får i utgangspunktet den samme behandlingen av slentrende rytme, masse luft og gitarer, vevre korstrofer og forsiktig bruk av tangenter. Men tilsatt individuelle detaljer, som f.eks. en skeiv blåserrekke. Du merker at dette er mennesker som liker å spille sammen, og – enda viktigere – elsker låtene og bandet de hyller.
Likevel ville de grunnstøtt grusomt om ikke tekstene bar. Men det gjør de altså, utrolig nok. Ray Davies bittersøte og sorgmuntre skildringer av hverdagen ivaretas nesten uten feilskjær. Her og der mister man minneverdige biter av Davies’ elegante sproglek. Og jeg tror vel bare det er bergensere som er seg selv så nok at de kan finne på å forflytte londonerens drømmer om ferie i Blackpool, til bergenserens utflukt til Ulriken. ”Lola” er robbet for noe av sin listige tvetydighet, og ”Dead End Street” med sin gustengrå skildring av urban arbeiderklasse-armod, mister mye på å bli skuflet inn i spøkelsesstemninger fra ”Daumannsvik”. Dvergene forsøker seg ikke på ”Waterloo Sunset”. De burde nok også holdt fingrene unna ”Dead End Street”.
Hold fingeren unna "Dead End Street", Kassa!
Men alt i alt og stort sett funker det strålende. Selv er jeg spesielt rørt over hvor gode de mindre kjente ”Acute Schizophrenia Paranoia Blues”, ”Skin And Bone”, ”Alcohol” og ”Hot Potatoes” ble i bergensk drakt. Og”You Really Got Me” som egentlig ikke burde ha noe her å gjøre, har det likevel og heter ”Du får meg på gli” så det griner i svingene.
Noen ord om vokalist (og gjendikter) Helge Grønhaug. Han hvisker for mye. Kanskje fordi sangene ligger i høyeste laget for ham. Det er sjarmerende i mindre porsjoner, men over en hel CD blir det veldig hatten-i-hånden, særlig fordi han forsøker å gjemme seg inne i miksen. Til Helges forsvar må anføres at Ray Davies ikke akkurat er oppsatt med verdens mest muskuløse stemme han heller. Kanskje er det en tilvenningssak.
”Veldig respektable menn” er en stor overraskelse. Skapt av kjærlighet, vennskap og respekt. De Musikalske Dvergene og Frode Alnæs klarte det Jan Erik Vold, Håvard Rem og Åge Aleksandersen ikke klarte: Å gjøre det umulige mulig.
Ray Davies spiller på Brann.
Fra venstre: Helge Grønhaug, "Kassa" Olsen, Frode Alnæs, Erling Hjertnes, Arne Grønhaug, Yngve Jacobsen