Siden den sortkledde rockeren kom med klassikeren ”New York” i 1989, har utviklingen for Lou Reed som artist ikke bare vært av det gode. Riktignok har han fått mange prestisjefylte kulturelle utmerkelser og innpass i de høyere kretser, men samtidig er musikken hans blitt noe mer anemisk og kunstig.
Eller kanskje rent av pompøs, slik årets ”The Raven” til tider er. Høykulturell status for Reed har tilsynelatende vært så viktig at han har gått i fellen å bli både
Lou Reed viste et rått og usminket, men samtidig sofistikert bilde av sitt musikalske univers i Oslo. Bildene er hentet fra hans konsert i Dublin sist mandag. Foto: Getty Images.
pretensiøs og pompøs. Og slikt blir det sjelden stor kunst av, derimot kan det ofte bli både blodfattig og kjedelig.
Ubegrunnet skepsis
Derfor var det med en viss skepsis jeg søndag kveld nærmet meg min gamle, store helt i Oslo Konserthus.
Men fra første riff i ”Sweet Jane” til siste strofe i ”Perfect Day” drøye to timer seinere, viste det seg at det meste av skepsisen var ubegrunnet.
For med et velbalansert repertoar som omfavnet hele peioden fra Velvet Underground til årets ”The Raven”, klarte Reed – i svart t-skjorte og svarte skinnbukser - og hans fire musikere å finne en sonisk ryggmargsnerve som kledte både hans dekadente gatepoesi og de mer ”seriøse” Poe-partiene.
Enkel instrumentering
Ikke minst bidro instrumenteringen til dette.
Med Reeds rifforienterte gitar og resiterende vokal sentralt i lydbildet, omgitt av Mike Rathke på gitar, Jane Scarpantoni på cello og Fernando Saunders på bass, med Antony som tidvis vokal støtte. Men uten trommer, bare innimellom la Saunders vekk bassen og plukket opp trommestikkene. Mens Rathke stundom gled over på tangenter og Reed ved et par anledninger boltret seg i enkle, men effektivt skjærende gitarsoli.
Nakent og råhogd
Denne rammen skapte et åpent og spartansk lydbilde, som i sin råhogde, litt støybaserte og ikke minst dvelende form bygget opp de mørke og emosjonelt kaotiske stemningene som preger mange av Reeds sanger.
Samtidig som den slentrende, smått distanserte tilnærmingen til materialet og konsertens fremdrift, fra en litt spinkel og famlende start i alt større grad fylte Oslo Konserthus og uunngåelig trakk tilskuerne inn i Reeds fascinerende verden.
Magiske øyeblikk
På det beste var det ren suggererende magi. Som da Jane Scarpantoni vred intens smerte og kaos ut av cello-strengene i VU-klassikeren ”Venus In Furs”. Eller som da Reed åpnet nervetrådende helt inn til ryggmargen med en skjør, naken og skrikende solo i desperate ”The Bed” åpnet nervetrådene helt inn til ryggmargen.
Men det var også partier som virket både malplassert og meningsløse, slik som da Reed i demokratiets navn slapp til Fernando Saunders med sistnevntes låt ”Revien Cherie, eller da Antony overstyrte ”Candy Says” med sin vokal.
Begge disse valgene virket nokså rare, med tanke på at han utelot både ”Walk On The Wild Side” og ”Satellite of Love”.
Smektende smerte
Kontrastene som Reed byr på, med smektende melodier skrudd sammen i smertens og dekadensens tegn, skapte et rått og usminket, men samtidig sofistikert bilde av Reeds univers.
Som heldigvis fortsatt er langt mer fascinerende og emosjonelt nervepirrende enn jeg på forhånd kanskje fryktet.
Dette spilte Lou Reed:
Sweet Jane
Small Town
Tell It To Your Heart
Men of Good Fortune
How Do You Think It Feels
Vanishing Act
Ecstasy
The Day John Kennedy Died
Street Hassle
The Bed
Revien Cherie
Venus In Furs
Dirty Blvd
Sunday Morning
All Tomorrow Parties
Call On Me
The Raven
Set The Twilight Reeling
---ekstra---
Candy Says
Perfect Day