Den franske komedien om en svart, ung mann som blir assistenten til den pleietrengende, rike, hvite mannen Philippe er blitt en kassasuksess.
Mens franskmenn har sett på filmen som progressiv, har tonen vært en annen hos flere amerikanske filmanmdeldere.
«Regissørene Eric Toledano og Olivier Nakache har aldri levert en så støtende film som De urørlige, hvor de lefler med en Uncle Tom-rasisme som man håpet hadde forlatt amerikanske skjermer for godt», skriver Jay Weissberg i det amerikanske filmtidsskriftet Variety.
Heller ikke New York Times var nådige i sin dom av filmen.
«Historien om en svart mann som putter rhythm-and-blues og sex inn i en prippen, hvit husholdning utnytter enhver mosegrodd stereotypi om den svarte mann som en kulturell frigjører», skriver Stephen Holden.
Les også: Knuser den gamle rekorden til «Amélie fra Montmartre»
Skal lage amerikansk versjon
Filmen De urørlige (originaltittel Les intouchables), har knust alle rekorder i hjemlandet Frankrike.
Komedien ble den mest sette kinofilmen i Frankrike i 2011 og den mest sette franske filmen utenfor landegrensene noensinne.
De urørlige har den mektige Hollywood-produsenten Harvey Weinstein med på laget, både som produsent og distributør. Weinstein Company har også sikret seg rettighetene til å lage en amerikansk versjon av filmen.
Filmkritiker Weissberg i Variety har liten tro på at det franske manuset vil egne seg for en amerikansk filmatisering.
«The Weinstein Company, som har kjøpt rettighetene til å lage den amerikanske versjonen av filmen, må gjøre en massiv omskrivning for å lage noe spiselig ut av denne pinlige komedien.»
Les også: – Kritikken er overdriven, mener Filmpolitiets Andreas H. Opsvik.
En fransk bromance
Historien, som er basert på en sann historie, handler om en hvit mann og en svart mann.
Den hvite mannen Philippe (spilt av François Cluzet) er lam fra halsen og ned. Den svarte mannen Driss (spilt av Omar Sy) kommer fra et ressurssvakt hjem i en gettofisert drabantby utenfor Paris.
Philippe trenger en personlig assistent, og Driss søker egentlig bare på stillingen slik at han kan få utbetalt ledighetstrygd. Han forventer altså ikke å danke ut de andre søkerne.
Men mot alle odds viser Driss seg å være den perfekte hjelperen, og han får jobben. De to mennene, som åpenbart ikke har noen ting til felles, finner tonen og blir bestevenner.
Mens amerikanske filmanmeldere var forferdet over de rasistiske undertonene i filmen, skapte De urørlige en annen type debatt i Frankrike da den kom i 2011.
Innvandring og sosial marginalisering ble tema i den offentlige debatten, og også under fjorårets presidentvalg.
François Cluzet og Omar Sy spiller hovedrollene i «De urørlige». Den franske filmen er også en av Kon-Tikis konkurrenter i Oscar-kampen om prisen for beste utenlandske film.
Foto: The Weinstein CompanySammenlignes med en ape
«Driss blir behandlet som en sirkusape som lærer hvite folk å like Earth, Wind and Fires «Boogie Wonderland" like godt som Vivaldi», heter det i Varietys filmanmeldelse.
Mannen som spilte Driss, Omar Sy, vant en César (franskmennenes Oscar) for sin rolletolkning, og ble dermed den første sorte skuespilleren til å noensinne vinne en César.
Sy avviser den amerikanske kritikken, og kaller den uvitende.
– Den sosiale konteksten i Frankrike er ikke den samme som i USA. Hvis det hadde vært en rasistisk undertone i filmen ville jeg selvfølgelig ikke ha gjort den, sier han til The Daily Beast.
– Politiske korrekte USA
Regissørene bak filmen, Eric Toledano og Olivier Nakache, er ikke fornøyd med den amerikanske mottagelsen.
– Vi setter ikke pris på Variety anmeldelsen, jeg synes ikke det var veldig intelligent. Det er over 40 millioner mennesker i Europa som ikke så denne type undertekst, sier Eric Toledano til Moviefone.
– Den amerikanske reaksjonen er ikke veldig interessant for oss. Det er så langt fra målet og retningen vi har jobbet mot. Det er dumt, og det er misforstått. Dette er levninger fra det politiske korrekte USA. De vil ikke si visse ting, selv om det er sant. Sorry, men hvis du er svart og fra gettoen har du mindre kulturell kapital enn en rik fyr som bor i midten av Paris. Slik er det bare, sier regissøren.