Profound

Novalima er noe så sjeldent som et band som lykkes i den aller skumleste av alle formler – å oppdatere fortidas musikk og gjøre den relevant for det tjueførste århundret.

Det gjør de ved å legge vekt på det vesentlige i fortida – rytmene.

Slaveskipene

Lima er hovedstaden i Peru – et land vi forbinder med ponchoer og panfløyter, lamaer og Andesfjellene som et skille mot gigantlandet i øst – Brasil.

Eller kanskje vi ser for oss spansk arkitektur i kolonial stil og en livsfarlig gerilja i de store skogene?

Det som ikke møter vårt indre blikk, er slaveskipene som ankret opp utenfor storbyen Lima, og den store afrikanskætta minoriteten som har vært en del av det peruanske samfunnet siden. Men det burde det, fordi Lima er en av de mest afrikanske byene i Sør-Amerika, med en musikktradisjon som strekker seg århundrer tilbake. Og Novalimas prosjekt er altså å gripe fatt i denne tradisjonen og la den møte verden.

Suggererer

Og når jeg sier at Afrolima lar Peru møte verden, så mener jeg akkurat det. Afrikas største bidrag til amerikansk musikk er langt på veg rytmene. Trommene. Men den afroamerikanske arven er spredt over flere kontinenter og er mangslungen. Novalima omfavner dem alle.

Deres bruk av den store cajon møter rytmer som er langt mer kjente utenfor Amerika, kubansk son, jamaikansk reggae, brasiliansk samba, amerikansk salsa og hiphop. Resultatet er et kompromissløst og rytmedrevet musikalsk overflødighetshorn som ruller og vugger og suggererer deg inn i verden du av og til nesten kjenner igjen, men som samtidig er noe helt nytt og helt ukjent.

Djupt

«Coba Coba» er Novalimas tredje plate. De fire kjernemedlemmene vokste opp sammen i Lima, før de bosatte seg over hele verden, fra Lima til London til Hong Kong. Med dette og internett som utgangspunkt har de laget to kritikerroste plater før. Nå har alle fire flyttet hjem til Lima og gått i et ordentlig studio og spilt inn sin tredje og langt beste plate. I en verden hvor fusion, crossover, remikser og dubversjoner florerer, beviser Novalima at når røttene stikker djupt nok, vil planten aldri la seg føre viljeløst med i vinden, om vinden er aldri så moderne og hip akkurat nå.

Britene har ordet profound. Hva det norske ordet for profound skulle være, har jeg aldri blitt helt klok på. Kanskje det rett og slett holder med djupt?