Odd Klippenvåg: Prins Carlo
Cappelen forlag 2005
"Each man kills the things he loves". Denne setninga av Oscar Wilde dukkar opp som ein assosiasjon ganske tidleg under lesinga av romanen om den adelege italienske komponisten Gesualdo. Kvar mann drep dei tinga han elskar, og 12 år gammal skyt Gesualdo den vakraste fuglen han har sett, nemleg ein fasan.
Og her handlar det ikkje berre om å øydeleggje, her handlar det om at døden er lystfylt for den som drep, 12-åringen kjende seg heilag der han står med fuglen han har gjort ende på.
Død og begjær
I Gesualdos liv sameinar død og pine seg med lyst og begjær. Etterkvart kjem også synd og skuld til, og i dette konglomeratet av kjenlser har Gesualdo i kraft av si stilling eit stort handlingsrom: Han kan plage seg sjøl og andre, han kan få andre -helst unge, nakne menn- til å plage seg. Og han kan utforske desse kjenslene gjennom musikken som her, kor han frydar seg over smerte og ber om at den må bli hjå han, i livet som i døden.
Eg veit ikkje om den historiske Gesualdo var slik han blir skildra i denne romanen, eller om Klippenvåg har late seg inspirere av musikken hans. Det eg veit, er at denne romanen er eit djupt fascinerande bilde av ei tid, eit miljø og ein person.
Stor innsikt
Klippenvåg mestrar både språket og komposisjonen, og små innsmett av prinsens tankar i kursiv er eit svært effektivt grep. Eller når ei mørk gjerning i fortida langsomt blir avslørt for oss.
Mindre vellukka er breva der folk skriv ting til kvarandre som dei impliserte veit godt frå før, men som vi må få vite der det er hopp i tid. Det er ein bagatell i ei historie som vitnar om stor innsikt både i ei fjern tid og i kva som kan røre seg i dei dunklaste krokane av eit menneskesinn.
Kulturnytt, NRK P2, 2. januar 2006