Som musikkjournalist blir man blasert. Etter tjue år med konserter lærer man seg imidlertid at de små øyeblikkene av lykke er vel verdt å ta vare på, og ikveld fikk publikum opptil flere øyeblikks lykke fra Iggy Pop og hans menn.
De gamle er eldst
Selv etter drøyt tredve år med full fart er Iggy (som han heretter blir kalt) like proppfull av energi og spillelyst, og det er sånt som smitter over på publikum. Det var full fres fra første riff, men etter en 4-5 låter tok Iggy kontakt med publikum, og erklærte at han var "one disturbed individual" - noe ingen tvilte på. Har du ikke sett Iggy live før, kan jeg fortelle deg at bare kroppspråket hans er verdt billettprisen - mannen er bygget som en springfjær, og sånn danser han også!
Første enorme lykkeøyeblikk kom da han midt i "I wanna be your dog" kastet seg ut fra scenen og lot seg bære av publikum foran scenen - resten av låta var publikum like "disturbed" som Iggy hadde erklært at han var. Det er så man fikk klump i halsen, og undertegnede er ingen overstrømmende følelsesperson vanligvis..
Foto: Tor-Erling T. Ruud.
Kom igjen nå!
Andre store høydepunkt kom under "The passenger", da Iggy inviterte folk opp på scenen for å danse med ham. Fem unge delirisk ivrige publikummere fikk komme opp, og en av dem overtok sågar mikrofonen og vokaljobben for noen (for ham) lykkelige sekunder.
Etter en time sa de takk for seg, men det tok vel ikke stort mer enn tre slurker mineralvann før de kom ut igjen og smelte til med 20 minutter med ekstranummer.
Selv om konserten som helhet sikkert kunne blitt trukket litt "poeng" for mye feedback og ikke alltid like stødig samspill i bandet, var øyeblikkene så store og vakre at jeg ikke kan gjøre annet enn å smelle til med høyeste karakter.
Iggy Pop - ingen over, hvertfall ingen ved siden!
Av Gro Narvestad.
p.s.
Pønken er ikke død, den har bare hvilt seg litt.