"Evita"
Chateau Neuf, Oslo
Av Andrew Lloyd Webber og Tim Rice
Med Mia Gundersen, Bjarte Hjelmeland, Per Egil Aske, Erik Jacobsen, Kathrine Strugstad og flere.
Regi Hilde Andersen
-Det var med store forventninger folk strømmet til Chateau Neuf. Musikken fra Evita er jo godt kjent, både fra plate, scene og film. Og dette er jo faktisk første gang denne spesielle forestillingen spilles i Oslo, innleder premiereløve Rune Alstedt.
Diesen & Alstedt
-Riktig, til tross for oppsetninger både i Trondheim og nå sist i Stavanger hadde hovedstaden til gode å oppleve dette musikkspillet om Eva Duarte, piken av folket som blir Argentinas førstedame Evita Peron, fortsetter premiereløve Andreas Diesen.
Flott og feiende
-Og for å begynne med selve stjernen, Evita: Mia Gundersen har virkelig gjort mye flott med alle de praktfulle sangene. Mia Peron eller Evita Gundersen, det er vanskelig å se hvor den ene begynner og den andre slutter. Så flott og feiende går hun inn i rollen.
-Rett og slett praktfull er hun. Og i rollen som Che, han som kommenterer og driver handlingen fram, er Bjarte Hjelmeland bare et funn, mener Alstedt.
-For i og med at dette er en forestilling helt uten dialog, -man kan vel kalle det en pop- eller rockeopera-, står og faller alt på sangen og spillet. Og Bjarte Hjelmeland kan alle knep og bruker dem elegant alle sammen.
Musikken
-Vi må dvele litt med musikken. Dette var det tredje og siste musikkspillet Lloyd Webber og Rice skrev sammen, og alt er liksom på plass. Her er historien, sann som den er, spennende, og musikken er skreddersydd for handlingen, sier Diesen.
-Og hvilken musikk! Kan hende noe av Lloyd Webbers beste og Tim Rice har spunnet et spennende scenespill rundt den absolutt utrolige historien om Evita, slår han fast.
Musikalske kjenninger
-Noen vil sikkert savne noen hvilepauser blant alle sangperlene. Personlig satt jeg bare å nøt alle de kjære, gamle musikalske kjenningene, istemmer Alstedt.
-Mange husket jeg godt med en gang, de andre snek seg frem fra hukommelsen ganske raskt. Og det var overraskende hvor mange jeg trodde jeg kunne smånynne når jeg gikk ut. Men synge dem høyt vil jeg ikke, dertil er de for kompliserte, man bør være sanger for å yte dem rettferdighet.
Vellyd
-Og gode sangere var det mange av i ensemblet. Her er det bare å gi seg over. Ifølge programmet hadde man valgt å bruke Lloyd Webbers kor–arrangementer, og Lord Andrew ville vært begeistret for forestillingens stemmer, for det var vellyd for ørene, sier Diesen.
-Musikalsk ansvarlig Håkon Berge har også grunn til å være velfortjent stolt.
Flere stemmer
-Så til de andre personene i forestillingen:Erik Jacobsen som Magaldi var smektende oljeglatt, som tangosjarmører skal være, mener Diesen.
-Per Egil Aske som selveste Juan Peron var for så vidt kald og kynisk der han skulle være det, men manglet nok noe av karismaen som Peron må ha hatt. Og stemmen var vel heller ikke helt spennende, fortsetter Alstedt.
-En praktfull stemme hadde derimot Katrine Strugstad som Perons elskerinne. Dessverre gav ikke den lille rollen henne noe å spille på, men hun var ne nytelse for øregangene, sier han.
Ord og musikk
-Torstein Bugge Høverstad skal ha ros for gjendiktningen. Her var orden velvalgte i forhold de sanglige vanskelige melodiene, og derfor fikk vi med oss selv de mest intrikate passasjene, slår Diesen fast.
-Når orkestret tok applaus til slutt, var jeg imponert over at så få musikanter kunne få til så store klanger og sounder, innrømmer Alkstedt.
- Men her er selvfølgelig tekniske hjelpemidler av ymse slag på plass. Likevel har også de hatt stor glede av Lloyd Webbers arrangementer tilrettelagt for forestillingen av Håkon Berge, legger han til.
Effektivt
-At forestillingen av og til virker nokså statisk og til tider også en aning kald, må selvfølgelig både instruktør Hilde Andersen og koreograf Jonas Digerud dele ansvaret for. Men det var jo uhyre effektivt, da, sier Diesen og legger til:
-Og om jeg ikke husker feil fra hin tid på sent syttitall da jeg så Evita i London, fantes de elementene allerede da.
Så da skulle det bare være sånn, noe som lysdesigner Terje Wolmer meget stilsikkert viste i hver dramatiske scene.
-Ja, for det er jo ikke en solskinnshistorie vi blir fortalt heller da Andreas. Heller en noe forglanset variant av hva som virkelig skjedde i Argentina med Eva og Juan Peron. Og den historien er ikke mindre spennende i dag, oppsummerer Alstedt.
Nitimeblinken
Premiereløvene ser for seg mange røde lykter utover våren på Chateau Neuf. Og hvor havner så premiereløvenes piler i den velkjente Nitime-blinken?
-Til å være svært begeistret både for den tidlige Lloyd Webber, og hans glitrende fortolkere på Chateau Neuf, føler jeg meg kan hende streng når jeg gir en fet åtter, sier premiereløve Andreas Diesen.
-Hvis du byr på en drøy åtter, er vi vel ganske nære når min pil havner på en slank nier, sier premiereløve Rune Alstedt.
*
For nettet av Øystein Saxvik