Det er tredje gang Oslo Open arrangeres siden første gang i 2000. Den sentrale ideen har hele tiden vært at kunstnere åpner sine atelierer for allmenheten, slik at det interesserte publikum kan få et annet innblikk i samtidskunsten og hvordan den produseres. Denne gang er det såpass mange andre ting som skjer parallelt at det er nærliggende å kalle det en kunstfestival, som går over hele ti dager, fra 3 - 13. mai.
Kunst i containere
På Tullinløkka viser kunstnere uten eget atelier sine arbeider i en rekke containere, på Cinemateket blir det vist et firedelt videoprogram over flere dager, på Oslo Sentralstasjon og på flere T-banestasjonser vises kunst i byens mest befolkede gjennomfartsårer, det er et program med foredrag og konserter, og dertil er det en rekke performances på forskjellige steder.
Velregissert konsert
Selv fikk jeg med meg en velregissert konsert med gruppa på det kunstnerdrevne Sound of Mu i Markveien på Grünerløkka.
De fire kvinnene karakteriserer seg selv som et "pin-up performance band" med David Lynch og Marlene Dietrich som referanser. Det dreier seg om pop-romantiske klisjeer med tildels mørke undertoner. De presenterer seg forøvrig på myspace.com.
Ute i byrommet
Blant den kunsten som ble vist ute på byen vil jeg trekke frem et prosjekt som kun ble vist en dag med tittelen ”Kappeland”. De to kunststudentene Karen Kviltu Lidal og Runa Carlsen hadde dekket deler av Youngstorget med tekstiler i alle verdens farger, gamle laken, gardiner, tepper og andre avlagte stoffer fra Elevator og loppemarkeder. Dette forandret med ett Youngstorget til en oase hvor man kunne sette seg ned og ta byrommet og plassen i besittelse på nytt vis. Verket er et eksempel på en offentlig kunst som ikke forsøker å tre et eller annet budskap ned over ørene på et intetanende publikum, men i stedet åpner opp et nytt rom.
En kunstners virkelighet
Et annet prosjekt som forsåvidt faller i den første kategorien, men på en måte som forsvarer sin plass, er fotoprosjektet til Åsil Bøthun. Hun viser en serie større foto på reklameboards inne på Oslo S. Det er saklige portrettfotografier av billedkunstnere relatert til de pengejobbene de må ta, ved siden av det kunsteriske. En er vekter, en er flyvertinne, en er barnehageassistent osv. Dette går forsåvidt rett inn i noe av underteksten til hele arrangementet, å synliggjøre kunstnere og de betingelser de arbeider under.
Et tredje prosjekt som ble ramponert og stjålet til slutt, er Hjørdis Kurås som stilte opp en tilsynelatende gjenglemt bag på Nationaltheatret stasjon som ga lyd fra seg hvis noen kom i nærheten av den, nærmere bestemt spilte den supportersanger for Vålerenga. Dette er også et inngrep som gir en klar og eggende melding det går an å forholde seg til selv for travle forbipasserende på en T-banestasjon.
Inne på atelierene
Det viktigste er allikevel det at publikum kan besøke et hundretalls adresser med atelierene til nærmere 400 kunstnere. Den første helgen gjelder det atelierer vest for Akerselva og neste helg de som ligger på Oslo øst. Det unike her er at det er mulig å komme i dialog med kunstnere om det de gjør. Som formidlingsidé er dette genialt og generøst tenkt. I stedet for den distansen kunstmuseer og gallerier tenderer til å skape omkring kunsten, får man her muligheten til å komme tettere på og gå i dialog.
Ny erfaring av byen
Et annet moment som gjør dette til en unik mulighet, er hvordan det åpner for en ny erfaring av byen. Man kommer inn i bakgårder og opp på loft man ellers ikke ville hatt tilgang til. Rundgangen blir en oppdagelsesferd også i videre forstand. Samtidig synligjør det en kreativ klasse av ofte nyfattige kunstnere som ellers er lite synlige, og som ofte er blant de første som skvises ut når et strøk av byen blir oppgradert. I forhold til den kunst man kan se på museer og gallerier viser Oslo Open at det finnes en omfattende underskog av kunstnere som er en helt vesentlig del av den skapende virksomheten som foregår i Oslo.
