NRK Meny
Normal

Interessant roman, slett oversettelse

Tretten år etter den prisbehengte debutromanen «Hvite tenner», kommer jamaicansk-britiske Zadie Smiths fjerde roman, «NW». En besynderlig oversettelse truer med å ta livet av hele romanen.

Zadie Smith

Zadie Smiths forrige bok, «Om skjønnhet», foregikk i USA. I den nye romanen gjøres det allerede i tittelen klart hvor forfatterskapet hører hjemme. «NW» henspiller på Londons postnummersystem og de nordvestlige delene av byen – nettopp med adressekoden NW. Vi er tilbake i Zadie Smiths eget oppvekstmiljø: Hovedtyngden av fortellingen er lagt til den innvandrertunge arbeiderklassebydelen Willesden og et kommunalt boligkompleks der utdanning er eneste vei ut - hvis man da ikke velger den brede vei, den som går bratt nedover.

Klassereisens fristelser

I dette miljøet vokser de opp, de nære venninnene og hovedpersonene Leah og Natalie, to jenter som skaffet seg utdanning, og de mer perifere Felix og Nathan, unge menn som aldri fikk taket på verden. Leahs irske bakgrunn, gjør henne oppskriftsmessig blek og rødhåret. Natalie er jamaicansk og svart, men ikke stolt – fornavnet er et hun erstatter dåpens Keisha med på veien mot advokatbevilling og et liv i antatt trygg avstand fra oppveksten.

Tematikk

Akkurat som romanen er delt i flere atskilte deler, har Zadie Smith tatt i bruk stil- og fortellergrep som varierer sterkt og samtidig gir en nokså uvanlig vei til oppbyggingen av bokens karakterer: Leseren hverken har eller kan ha et fullstendig bilde av dem før størstedelen av boken er tilbakelagt. Elementer og tematikk, legges på hverandre stykkevis. Det er etnisitet, religion, tilhørighet, tilpasning og integrering. Oppdrift og livsvilje mot lojalitet. Hvem og hva menneskene er, for seg selv og hverandre? Hva gjør oss til hele individer, hva betyr «personlighet»?

Tett tekst våger mye

I den første delen, viet Leah, møter leseren en tett tekst, på grensen til det eksperimentelle, der setninger bites av både foran og bak og dialogene har tankesprang og digresjoner inkludert. Leseren drives inn og ut mens samtalen pågår og personene assosierer. Språklig er det denne delen som risikerer mest og den som tydeligst demonstrer Zadie Smiths velutviklede ører og øyne for hvordan mennesker forholder seg til og tenker om hverandre. Det er springende og fragmentert lesning, men Smiths dyptgående interesse for medmenneskene trekker leseren inn.

Episodisk

I det historien skal fortelles fra Natalies side, skifter språk og fortellergrep helt og det hele fremstilles i 185 kortfattede episoder som strekker seg fra Keisha redder Leah fra å drukne som smårolling til nåtid livet igjen butter i mot for en velutdannet, svart, kvinnelig advokat med barn og mann i bank.

Slett oversettelse

«NW» har mye å by den interesserte leseren - såvel i form som i innhold. Det knytter seg allikevel en del problemer til sammensetning og helhet – ikke minst mangler begrunnelse for en av bokens hoveddeler: Fortellingen om Felix, en ung mann fra boligkomplekset som har jobbet seg ut av stoffhelvetet, men møter sin skjebne like fullt, kunne fått et like godt liv på egne bein og i en annen sammenheng .

For en norsk leser er imidlertid Kari og Kjell Risviks oversettelse det største hinderet. Det er ikke ofte en leser presenteres for et så slett stykke arbeid. Feil, misforståelser og absurdideter er nærmest stablet på hverandre. Denne anmeldelsen er derfor i hovedsak basert på originalen.

Les Leif Ekles kommentar om nye oversettelser her

Kulturstrøm

  • «Mamma Mia»-oppfølger slo original

    Kinopremieren for «Mamma Mia! Here We Go Again» er den sterkeste åpningshelgen for en kinofilm i Norge siden 2015, skriver Dagbladet. Da besøkte over 170.000 kinogjengere James Bond-filmen «Spectre». «Mamma Mia! Here We go Again» ble sett av over 140.867 kinogjengere I helgen, viser tall fra Filmweb. Originalen «Mamma Mia» ble til sammenligning bare sett av drøyt 64.000 publikummere i åpningshelgen i 2008. Jeg rekker å lure på om alle de store hitene ble brukt opp i originalen, mente NRKs anmelder om den nye filmen.

    Lily James
    Foto: United International Pictures
  • Soulmusikk-fotografier utgis i bok

    Nær 300 fotografier som den amerikanske musikk-fotografen Bruce W Talamon tok av de største R & B-, funk- og soulartistene i USA på 1970-tallet og tidlig 1980-tall, utgis i en samlebok. De fleste bildene er aldri tidligere blitt publisert. Blant artistene som Talamon fikk komme nært inn på dagliglivet til, er Jackson 5, James Brown, Stevie Wonder og Diana Ross. Talamon sier til The Guardian at han aldri planla å bli fotograf, og mangler formell utdannelse. Det første bildet han tok var av Isaac Hayes på musikkfestivalen Wattstax i 1972. Konserten var en veldedighetskonsert til minne om det afroamerikanske opprøret i i bydelen Watts sør i Los Angeles.

    Diana Ross
    Foto: STR / REUTERS
  • Drake topper for tredje uke på rad

    Den kanadiske rapperen Drakes femte soloalbum ble sluppet 29. juni, og har allerede ligget tre uker på førsteplassen på Billboards topp 200-liste, skriver Rolling Stone. Albumet er dermed det første til å toppe den prestisjetunge amerikanske hitlisten like lenge siden den britiske artisten Adele toppet listen tre uker i strekk i desember 2016 med albumet «25». Polerte, men melodiøse tussmørke-beats, mener NRKs anmelder om Drakes «Scorpion».

    Drake
    Foto: DANIEL LEAL-OLIVAS / AFP