NRK Meny
Normal

Ni rare anmeldelser fra norsk musikkhistorie

Dette er den vanskelige andresaken om rare anmeldelser fra norsk musikkhistorie.

The Who og faksimile fra Bergens Tidende

THE WHO: I Bergens Tidende i 1965 tok anmelderen for gitt at bandet var en «negergruppe», på grunn av de fengende rytmene. Sorry, men du skal slite med å finne en hvitere gjeng enn Pete Townsend (bildet) og resten av The Who. Les denne og åtte andre rare anmeldelser fra norsk musikkhistorie.

Foto: DENIS BALIBOUSE/Faksimile / REUTERS/Bergens Tidende

Forrige uke skrev vi en sak om norske musikkanmelderes største «tabber», der vi oppfordret NRK.nos lesere til å komme med tips til rare og morsomme anmeldelser. Etter å ha mottatt mange gode tilbakemeldinger og flere gode tips har vi bestemt oss for å skrive en ny sak om rare anmeldelser fra norsk musikkhistorie.

Som i forrige uke er det første eksempelet på merkelige anmeldelser fra en aktuell sak.

Siden det ikke har skjedd noe merkelig på musikkfronten den siste uken, er det første eksempelet det eneste på listen som befinner seg i filmens verden.

1. «Børning» i Oppland Arbeiderblad

13. august hadde den norske filmen «Børning» premiere på norske kinoer. Med et norsk stjernelag bestående av blant annet Anders Baasmo Christiansen, Sven Nordin, Jenny Skavlan og Otto Jespersen ville «Børning» prøve å bli den første norske bilfilmen.

Og det klarte den.

Filmen fikk gjennomgående over middels gode terningkast av de største mediehusene. VG, NRK og Dagbladet var enige om at filmen var god underholdning og holdt til terningkast fire. Hipsteravisa Natt og Dag klinket til med en femmer.

Men de gode terningkastene var ingenting mot hvor mange nordmenn «Børning» klarte å få trykket inn på kinoene i løpet av den første halve uken. Fra onsdag til og med søndag ble det solgt 136.000 billetter til «Børning».

Artikkelen fortsetter under bildet.

Jenny Skavlan og Anders Baasmo Christiansen

ØRNING: Jenny Skavlan og Anders Baasmo Christiansen kan le hele veien til banken etter at «Børning» hadde en glimrende åpningsuke.

Foto: Larsen, Håkon Mosvold / NTB scanpix

Til tross for alt dette var ikke Oppland Arbeiderblad imponert.

I en anmeldelse kalt «The Need for Drit» regelrett slakter anmelder Carl Jørgen Sørheim suksessfilmen.

– I løpet av fem minutter har Christiansens Roy stadfestet seg som en klysete, sjølopptatt, smårasistisk råner, og så bruker han en time og 25 minutter på å minne oss om at han også er en usympatisk og uansvarlig far. Det er som å bli pisket i trynet av Kim Jong-Il – og så noe mye verre, som at Kim Jong-Il tar deg med for å se Børning, skrev Sørheim.

Anmeldelsen fikk en del oppmerksomhet i de riksdekkende mediene. Sørheim innrømmer at han kanskje gikk litt langt.

– Jeg ser i ettertid at jeg kunne ha roet ned tingene ørlite grann, men jeg syntes det var en forferdelig dårlig film, sier anmelderen til NRK.no.

2. Crash! og Muse i Nordlys og Aftenposten

At man trekker inn Kim Jong-il kan kanskje virke som et slag under beltestedet, men norske anmeldere har skrevet mye, mye verre.

Både massemorder Anders Behring Breivik og den barbariske nazi-legen Joseph Mengele har blitt brukt til å forklare hvor forferdelig dårlig musikk kan være.

Egon Holstad i Nordlys er en av de norske anmelderne det er minst gøy å bli slaktet av. Nordlendingen er kjent for å være nærmest ustoppelig når han setter i gang med en av sine raljeringer. Det er ingen hemmelighet at Radioresepsjonen-karakteren «Tyholt Apenes, riksraljøren» er basert på Holstad.

Da nordlendingen anmeldte det nå oppløste bandet Crash! trakk han mørke, mørke paralleller.

Egon Holstad

CRASH!: Egon Holstad sier til NRK.no at han fortsatt får mailer fra et av medlemmene i et band han slaktet for syv år siden.

Foto: NRK

Etter å ha gjort narr av bandet for a) å ha deltatt i MGP, b) å se ut som en dårlig Kristian Valen-kopi og c) at de covrer artisten Pink skulle man kanskje tro bandet høstet noen laurbær for faktisk å kunne spille instrumentene sine?

– Og jeg er fullstendig uinteressert i at de er flinke å spille. Mengele var jo en flink lege. Han var derimot ikke kul, skrev Holstad.

– Hva tenker du om denne anmeldelsen i dag, Holstad?

– Han ene i bandet driver fortsatt og sender meg mailer, mange år etter de ble oppløst. Jeg tenker således at jeg kanskje hjalp dem litt på veien mot stillhet. De burde fortsatt takke meg i aftenbønnene sine, sier han til NRK.no.

– Angrer du ikke på at du var litt slem?

– Jeg angrer så å si aldri på å ha vært for slem. De anmeldelsene jeg angrer på er ganger der jeg har vært for snill.

Men Holstad er ikke den eneste som bruker grandiose eksempler.

Muse-låten «Survival», som ble skrevet til OL i London i 2012, fikk ingen god mottakelse av musikkpressen. Verst var anmeldelsen i Aftenposten.

– Summen ligner mest av alt en nasjonalistisk kampsang, en av disse som massedrapsmann ABB kunne trykket til sitt bryst. Og det smerter, skrev anmelder Robert Hoftun Gjerstad.

3. Madrugada i Nordlys

Christine K. Hansen

SVEVER: Christine K. Hansen, som nå jobber som frilans featurejournalist i blant annet Dagbladet, skrev en ukonvensjonell anmeldelse av Madrugada i Nordlys.

Foto: privat

Alle anmeldere har forskjellige måter å angripe yrket sitt på.

Noen er veldig glade i fakta, referanser og politisk korrekthet, mens andre er opptatt av følelser, øyeblikk og stemning i anmeldelsene sine.

Likevel snakker de fleste «anmelderspråket». Man skal gjerne la det komme tydelig frem av anmeldelsen at man kjenner til litt historie og vet hva man hører på.

Dette kan ikke sies om den første delen av Christine K. Hansens anmeldelse av en Madrugada-konsert i Tromsø i 2006.

– Madrugada er en panter. Med smidige, grasiøse bevegelser jakter den i natten. Smyger seg stille mellom buskene, tvinger de krumme klørne fram fra de kraftige potene. Musklene spenner seg under den blåsvarte, blanke pelsen. Og fullstendig uten forvarsel angriper den sitt bytte. Med en eneste eksplosiv bevegelse tar den tak. Klemmer hard til. Du tømmes for krefter. Gisper etter luft. Elegant og overlegent, skrev anmelderen.

Resten av anmeldelsen er ikke fullt så svevende, men likevel:

– Idet de avslutter med låten «You Better Leave», har man slett ikke lyst å følge deres oppfordring. Her kan man være for evig. Og bli fortært levende, skrev Hansen.

– Hva tenker du om denne anmeldelsen i dag, Hansen?

– Det er utfordrende å skrive anmeldelser uten å havne i voldsomme klisjeer. Men jeg mener at man skal våge å gjøre anmeldelsen som sjanger til et godt lesestykke i seg selv. Noen ganger lykkes man, andre ganger ikke, sier hun til NRK.no

– Og?

– Denne faller nok inn under sistnevnte kategori, selv om jeg – etter et kjapt søk i arkivet, min gamle innboks, ser at jeg faktisk fikk en del positiv respons på denne anmeldelsen. Likevel: I dag ville jeg nok vært hakket mer gnien med metaforene.

4. Åge Sten Nilsen i Nettavisen

Åge Sten Nilsen

INGEN ANMELDERFAVORITT: Den anti-jantelovske glamrockeren Åge Sten Nilsen har blitt slaktet i flere store aviser.

Foto: Solum, Stian Lysberg / NTB scanpix

All mulig respekt til The Hit-aktuelle Åge Sten Nilsen, men griser flyr nok over et iskaldt helvete før glam-artisten får terningkast seks for en av sine soloskiver.

Nilsen har gjort alt man ikke skal gjøre for å bli en anmelderfavoritt.

Han har vært med i Melodi Grand Prix med bandet Wig Wam, han har vært programleder på TV 3s «Singing Bee», vært med på «Allsang på Grensen» og han har gitt ut plater som er den rake motsetning av det musikkanmelderiet vanligvis liker.

Da han ga ut sin tredje soloplate «Glamunition» i 2009, skrev Nettavisen en politianmeldelse av plata.

– Beklager, Åge – vi har ingenting imot deg verken som programleder eller noe annet, men dette kan vi ikke be noen bruke et eneste rødt øre på. Vi håper også at ingen noensinne får seg til å spille dette på radio i tilfelle vi skulle høre på kanalen (ja, vi snakker til deg Håkon Moslet – du kan jo finne på det meste). Derfor fant vi ut at det sikreste var å fylle ut en ordentlig anmeldelse som vi kan holde klar. Sånn i tilfelle, skrev anmelder Pål Nisja-Wilhelmsen i en anmeldelse som fikk navnet «Årets dårligste plate».

– Hvorfor gjorde du dette, Nisja?

Pål Nisja-Wilhelmsen

NETTAVISEN: Pål Nisja-Wilhelmsen tok sine mest tabloide grep i bruk da han skulle anmelde Åge Sten Nilsen.

Foto: Paul Weaver / Nettavisen

– Det var jo egentlig ganske simpelt. Jeg var litt lei av å slakte plater og bare fortelle hva jeg synes. Så jeg gjorde det mest tabloide man kan gjøre, sier han til NRK.no.

– Hvilke reaksjoner fikk du på anmeldelsen?

– Veldig mye latter og humor. Folk skjønte jo at det bare var en plateanmeldelse. Vi anmeldte jo ikke plata til politiet, selv om Fredriksstad Blad trodde det og laget sak på det.

5. Anne Grete Preus i Natt og Dag

Natt og Dag-faksimile

KJEFTEN: Natt og Dag-anmelder Harald Grenne sparte ikke på kruttet da han anmeldte Anne Grete Preus i 1997.

Foto: faksimile, Natt og Dag

Den neste anmeldelsen på lista er en kort og god klassiker som virkelig har fått en plass norsk musikkhistorie.

I 1997 kom Anne Grete Preus ut med plata «Hvitt lys i natten», der hun samarbeidet med Vertavokvartetten. Natt og Dag valgte å anmelde singelen med samme navn. De eneste ordene fra anmelder Harald Grenne var:

– Hold kjeft, drittkjerring.

Et lite sidepoeng er at anmelderen faktisk klarer å ha en faktafeil i denne ørlille anmeldelsen. Preus skrives med én s, ikke to.

Det har ikke lyktes NRK.no å komme i kontakt med Harald Grenne.

6. Michael Jackson i Det Nye

I den forrige saken om rare anmeldelser innrømte den erfarne musikkanmelderen Yan Friis at han «tok så feil at det er morsomt» da han skrev at han ikke så noen verdenshit i a-ha-låten «Take on me».

Men Friis har verre «tabber» på samvittigheten.

Friis anmeldte Michael Jacksons «Thriller» da plata kom i 1982.

– Jeg hører ikke noen singlehits, skrev Friis i Det Nye.

«Thriller» er i dag regnet som Michael Jacksons beste plate og har solgt svimlende 110 millioner eksemplarer. I 2008 ble plata nedtegnet i Guinness rekordbok som verdens mest solgte plate noensinne.

– Har du skiftet mening om «Thriller», Friis?

Yan Friis

MJ: Yan Friis hater fortsatt Michael Jackson, selv om han til nøds kan takle en gjennomlytting av «Off The Wall».

Foto: Junge, Heiko / NTB scanpix

– Nei, det er en møkkaplate. Jeg synes den er kjedelig og utrolig oppskrytt, sier han til NRK.no.

Anmelderen forteller at han aldri hadde sansen for «MJ».

– Jeg likte aldri Michael Jackson. «Off The Wall»-plata var grei, men jeg likte ikke fyren heller. Jeg synes han som person fremsto som ganske ekkel. Han har levd mye på at folk synes synd på han.

7. Spice Girls i Dagbladet

Håkon Moslets skriverier om «Nytt på Nytt» ble trukket frem i den forrige saken om rare anmeldelser. Moslet ga terningkast én til programmet som endte opp med å bli en bauta i NRKs underholdningstilbud i en årrekke.

Den samme mannen, som nå jobber som redaksjonssjef i P3, hadde en lignende «tabbe» da han anmeldte debutplata til jentepopgruppa Spice Girls i 1996.

– Spice Girls oppleves som et ganske sterilt og stupid orkester. Vi hører usjarmerende låter det går 13 av på dusinet, skrev Moslet og ga terningkast én.

Nå var Spice Girls aldri den store anmelderfavoritten, men jentene solgte plater som få andre.

I løpet av 90-tallet solgte Spice Girls mer enn 80 millioner album. Det sies at Scary Spice (Melanie Brown), Sporty Spice (Melanie Chisholm), Posh Spice (Victoria Beckham), Baby Spice (Emma Bunton) og Ginger Spice (Geri Halliwell) tjente mer enn 200 millioner kroner i løpet av storhetstiden.

– Jeg husker at jeg fikk mye pes for den anmeldelsen. Men det er klart jeg står for den i dag, sier Moslet til NRK.no.

8. 16 Horsepower/Bad Religion

Noe av det kjipeste man kan oppleve etter å ha publisert en anmeldelse er grove faktafeil. Ikke bare viser det at researchen har vært dårlig, det er også tegn på musikkanmelderiets svar på spedalskhet: historieløshet.

Likevel finnes det flust av eksempler der anmelderne har tatt snarveier som har ført til offentlig ydmykelse. Vi lar være å nevne navn på dette punktet, siden ingen av anmelderne har svart på NRKs henvendelser.

16 Horsepower er leirbålmusikk for cowboy-nostalgikere. «Hoarse» er en liveinnspilling av de mest kjente låtene til gruppa, hvis mest kjente medlem er John Fogerty, skrev en anmelder i en norsk lokalavis 2002.

Men det stemmer jo ikke. John Fogerty var vokalist i sørstatsrockebandet Creedence Clearwater Revival og har aldri hatt noe med 16 Horsepower å gjøre.

Grunnen til at anmelderen gikk på denne smellen var visstnok at coverlåten «Bad Moon Risin’» feilaktig ble titulert 16 Horsepower.

Artikkelen fortsetter under bildet.

John Fogerty

CCR: John Fogerty har sunget seg inn i rockehistorien sammen med sørstatsrockerne i Creedence Clearwater Revival. Ikke 16 Horsepower.

Foto: Åserud, Lise / NTB scanpix

For å vise hvor mange faktafeil som faktisk finnes i musikkanmeldelser her til lands er det neste eksempelet fra samme avis og samme år.

I sin anmeldelse av Bad Religion-plata «Punk Rock Songs (The Epic Years)» har en annen anmelder rett og slett tatt feil av bandets nasjonalitet.

– Det har vært stille rundt det tyske punkbandet de siste åra, og kanskje ikke uten grunn, skiver anmelderen i nok en norsk lokalavis i 2002.

Bad Religion er et punkband fra Los Angeles. Hvor anmelderen har fått Tyskland fra forblir et mysterium.

9. The Who i Bergens Tidende

The Who fra Bergens Tidende

PANDEMONIUM: – Over en brutal, men medrivende rytme – den har alltid de negroide gruppene – og monotone elektroakkorder utfolder seg et pandemonium som kunne passe som lydkulisse til en filminnspilling av en nattlig orgie i helvete, skrev anmelderen.

Foto: faksimile, Bergens Tidende

Den siste anmeldelsen på lista har vi fått veldig lite informasjon om, men den er for god til å la ligge. Det er Bergens Tidendes anmeldelse av The Who-singelen «My Generation», som siden utgivelsen har rukket å bli en rockeklassiker.

Anmelderen «B.K.» har gjort en feil undertegnede aldri har sett om eller hørt noen andre musikkanmeldere gjøre. Han tar rett og slett feil av bandmedlemmenes hudfarge. Om The Who skrev han følgende i Bergens Tidende i 1965:

– Bak dette spørrende pronomen skjuler seg etter alt å dømme en amerikansk negergruppe for «hvem» det tydeligvis er maktpåliggende å ryste av seg ethvert spor av musikalsk sivilisasjon.

Store ord, hva? Vel, det er ikke halvparten engang.

– Over en brutal, men medrivende rytme – den har alltid de negroide gruppene – og monotone elektroakkorder utfolder seg et pandemonium som kunne passe som lydkulisse til en filminnspilling av en nattlig orgie i helvede, skrev anmelderen.

Og hvis du lurer på om dette er en positiv eller negativ anmeldelse:

– En misforstått ungdom kan ikke ta en mer skrekkelig hevn over sin familie enn å bringe med seg denne platen hjem, heter det i anmeldelsen.

Bonusanmeldelse:

En som kanskje skulle vært høyest oppe på listene over feilaktige «musikkanmeldelser» er Thomas Edison.

Amerikaneren regnes som en av historiens største oppfinnere, og sto blant annet bak forløperen til alle moderne musikkavspillere: fonografen.

Men Edison hadde ikke noen tro på at folk kom til å ha bruk for et apparat som tok opp og spilte av lyd. I 1880 uttalte oppfinneren følgende:

«Fonografen har ingen kommersiell verdi i det hele tatt.»

Thomas Edison

GOD IDÉ, THOMAS: Thomas Edison står bak fonografen, forløperen til alle moderne musikkavspillere.

Foto: Scanpix / NTB scanpix