Nitimen setter sjøbein

Vi reportere får oppleve det utroligste. Ja, vi er privilegerte som møter så mange mennesker i vår hverdag. Får innsyn i så mange forskjellige miljøer og får oppleve blide barnefjes i 17. mai-toget på nært hold.

Men, en sjøtur fra Oslo til Stavanger med en pensjonert minesveiper setter sine spor i en sart landkrabbesjel. Bare det å sette seg inn i ord og uttrykk gjør at hjernen må jobbe på høytrykk.

Ratt eller ror?

Jeg fikk lov til å ”stå til rors” som det heter, og det er ikke bare, bare. – Styr 5 grader babord, sier skipssjefen gjennom et blankpolert talerør av messing fra broa ned til styrhuset. Og hva gjør jeg da?? For foran meg står et Gyrokompass med en inndeling fra 0 til 360 grader.

Jeg dreier på rattet (de kaller det forresten roret) og håper det beste. Da overtar Andreas Michaelsen lynkvikt. – Du Rune, sier han litt bryskt, ser du den gråe boksen der oppunder taket der til venstre? Ja, jeg gjør da det. -Der er det en hvit pil, under den pila er det noen streker, i midten står det en null og så ser du at det er ti streker både til høyre og til venstre? Joda, selvfølgelig ser jeg både boksen, pila og strekene, jeg har ikke mistet synet selv om jeg har passert en alder av…, nei alderen min spiller ingen rolle.

Men tilbake til den grå boksen. -Du skjønner, fortsetter Andreas her om bord så heter venstre, babord og høyre, styrbord og når skipssjefen sier 5 grader babord, ja da dreier du rattet, beklager roret var det jo, mot venstre, til pila i den grå boksen står på den femte streken til venstre. Som den perfekte landkrabbe jeg er, spør jeg meg selv: hvordan i huleste kunne jeg vite det? Jeg rister neste usynlig på hode, så er det bare å dreie på roret til pila viser fem streker til venstre, nei unnskyld, babord.

Mye å lære

Skuta, for det er det mannskapet om bord kaller den pensjonerte minesveiperen jeg er ombord på, lystrer roret og går mot venstre med en gang. Nei beklager, babord mener jeg. Det går noen sekunder og så brøles det inn i det blankpolerte messingtalerøret fra broa igjen. – MIDTSKIPS! OK? Jeg skriker tilbake inn i talerøret, MIDTSKIPS! Så er det å dreie og dreie på roret til høyre, beklager styrbord, til pila i den grå boksen står på null. Da retter skuta seg opp og går rett fram. Og sånn bjeffes kommandoene til og fra inn i det blankpolerte messingtalerøret på i neste 28 timene. De 30 mannfolka om bord går i skift 4 timers vakter og 8 timer fri (vakt det også, sier dem)

Jeg står og stirrer på et kompass og passer på at skuta holder seg på rett kurs. Andreas står der som en liten saltstøtte og rettleder meg, den underlegne, uvitende landkrabbe jeg er. Men, det skal du ha Andreas, du kan det med å lære fra deg. En liten pedagog er du.

Mine tankerekker blir brått avbrutt da et gjennomtrengende hyl fra en traktehøytaler med en flat nasal lyd, gjaller gjennom skuta. Stemmen som er lett monoton utbasunerer følgende: Hør etter! Det er skaffe. Det er skaffe!

Å, er det, det? Men hva f.. er skaffe? Jeg skjønner ikke bæret. Nora Brochstedts stemme klinger langt inne i hodet mitt: "Je får snu meg bort å glane ned i veska mi, og det lyt skje fort..."