Regi: Mona J. Hoel
Med: Svein Scharffenberg, Gøril Mauseth, Kari Simonsen, Bjarte Hjelmeland, Gørild Mauseth, Zbigniew Zamachowski, Benedikte Lindbeck, Geir Kvarme, Turid Gunnes, Wieslawa Mazurkiewicz, Krister Henriksson, Jerzy Nowak
Utmerket Scharffenberg!
Vi følger en tilsynelatende normal storfamilie på julefeiring i fjellheimen – mor og far med fire voksne barn, barnebarn og en polsk svigerfamilie skal spise ribbe og åpne gaver i en hytte med osende parafinovn og frost på innsiden av veggene.
Det begynner hyggelig og hektisk og ender uhyggelig og hjerteløst, og underveis får vi rikelig anledning til å både le og gremmes, samt oppleve hvor gode skuespillerne våre kan være om de bare får saftig nok materiale å sette tennene i.
Glimrende skuespill
Det er kanskje det som er det mest påfallende ved filmen, at Hoel har latt skuespillerne være i sentrum; det finnes mange nok eksempler i norsk filmproduksjon at regissørene anser seg selv som viktigere enn sine aktører. Men i Når nettene buler skuespillermusklene, og Svein Scharffenberg har de største. Hans hjertelige og hjelpeløse, men også uberegnelige alkoholiker sitter som et skudd, og alle som har feiret jul med en far, en bror, en onkel eller bestefar med større sprittørst enn matlyst vil kjenne seg igjen – ja, kanskje til og med føle direkte ubehag fordi Scharffenberg ikke pynter på rollefiguren sin.
Kari Simonsen er også fryktelig god som kontrollfrikmamma med bunad og ribbeangst, mens det blant "barna" er den polske svigersønnen Zbigniew Zamachowski (Hvit, Rød og Blå) som utmerker seg med sin varme, ro og sindighet. Ikke misforstå – det er ingen av de andre "barna" som er dårlige, men når det stormer som verst i den lille hytta, klamrer man seg til Zbigniew!
Skifter brått
Nå har ikke Mona Hoel gjort det lett for seg – med begrepet dogme følger det forventninger om noe helt eksepsjonelt, om emosjonelle utfordringer og en sterk historie. Finnes det en svakhet ved filmen er det at den gjør noen brå stemningskast: I det ene øyeblikket pludres det vennlig rundt bordet, i det neste skrikes det om fornektelse og vonde barndommer. Kanskje det kunne vært brukt mer tid her? Men ikke for det – atmosfæren i hytta blir ikke mindre fortettet av disse litt brutale skiftene, og vi i salen har vel godt av å sette latteren litt i halsen.
Innhold over form
Når det gjelder selve dogmeformen passer den helt utmerket i den overfylte hytta, i motsetning til i Idiotene oppleves ikke formen som konstruert eller som viktigere enn historien som fortelles. I så måte har Når nettene blir lange mer til felles med Festen, hvor formen understreker det emosjonelle kaoset som bobler rett under en tilsynelatende vellykket overflate.
Man kan godt si at Når nettene blir lange er Festens ikke like raffinerte søster, men det er en saftig, tett og velrealisert fortelling som minner oss på hvorfor vi i januar alltid angrer på at vi ikke feiret julen i syden sammen med noen gode venner i stedet…
Fem stjerner
Brita Møystad Engseth, Filmredaksjonen
Premiere: 24.11.2000