Hjemveien
Tomas og Beate kjører hjem i taushet.
Han er skuffet, irritert over at kvelden ble ikke slik han hadde tenkt. Samtidig er han skremt over sine egne følelser. Hvorfor er det så viktig for ham å se den tidligere kameraten lide? Hva sier det om ham selv? All denne bitterheten som fyller ham, dette hatet som gnager og ikke gir ham fred, hvor kommer det fra? Er det egentlig følelser han burde rette mot henne han elsker? Hun som skuffet så dypt? Han tør ikke tenke tanken ut.
Det er bedre å tenke på Nils og Karin. Særlig på Nils.
Beate sitter like taus ved siden av ham. Hun lurer på hvordan Karin har det nå. Sikkert helt forferdelig. Og Nils, er han like forsonende som han virket? Like galant og tilgivende? Eller er alt bare et skuespill? Et spill for galleriet, akkurat som det hun og Thomas bedriver?
For hun ser det nå, Tomas skuffede fjes viser henne det. Han har ikke tilgitt henne, selv om han prøver å få det til å se slik ut. Og fortjener hun egentlig å tilgis? Det er han som gang på gang har strukket ut hånden, det er han som er blid og hyggelig og kjærlig. Selv om det er hun som sviktet…
Selv har hun bare tatt imot, mens tankene hennes stadig har vært hos en annen.
Hun ser bort på mannen ved siden av seg, ser de mørke tankene han strir med. Kjenner forundret at hun fremdeles elsker ham, at det er her hun hører hjemme. På tross av de skremmende følelsene hun aner i ham, eller kanskje nettopp på grunn av dem? Hun tar hånden hans og fører den opp til munnen. Kysser den med myke lepper, så ømt hun bare kan. Hun vet at det er hennes tur nå. Hennes tur til å gi.
I kråkeslottet
Latteren til Nils har en hard, vond klang, Karin kjenner hvordan den kryper innunder huden hennes, hvordan den sårer. Hun venter. Står rolig med bøyd hodet og venter. Så kjenner hun fingrene hans lunder haken, de er faste, bestemte. Hun ser opp og møter blikket hans. Ser undrende inn i de blå, kalde øynene.
"Karin, min lille Karin…. Det er på tide vi snakker sammen, vi to. Jeg vet om ditt forhold til Gjert, jeg har faktisk visst det lenge. Det er derfor jeg ansatte ham. Han kan ikke godt fortsette å møte deg når han jobber for meg, kan han vel? "
Karin er taus og sjokkert, venter på fortsettelsen. Hva er det han egentlig vil fram til?
"Vi har to skjønne barn sammen, vi har et flott hus, fine biler, reiser på spennende ferieturer. Du har kjoler, pelser, smykker, du har alt! Vi har kanskje ikke verdens mest spennende seksualliv, men det er allikevel greit nok. Greit nok for meg. Og da må det også være nok for deg….. Skjønner du hva jeg sier?"
Han ser avventende på henne.
Hun rister sakte på hodet, hun skjønner ikke, vil ikke forstå…..
"Alternativet ditt Karin, er ingenting. Vil du bytte vekk alt dette, på grunn av en gift løgnhals med et pent fjes?
Du kan selvfølgelig velge, men går du så får du ingen verdens ting. Huset, bilene, alt er mitt særeie. Og barna våre kan du bare glemme, de blir hos meg. Ingen dommer vil gi dem til deg, ingen! Du har ingenting å tilby, og jeg kan føre mange vitner på at du har horet rundt. Både før, og nå. Jeg har faktisk noen ganske pikante fotografier..."
Han smiler skjevt, Karin kikker bestyrtet på ham. Er han blitt gal? Vil han bare ha henne for fasadens skyld, har han aldri elsket henne? Tror han virkelig at hun kan leve slik? Han bøyer seg fram og kysser henne lett på munnen, hun kjenner frysningene ile nedover ryggen og river seg løs. Styrter inn på badet og låser døren bak seg. Ser et hvitt, fremmed fjes stirre tilbake på seg i speilet, hennes eget fjes.
I et glimt ser hun for seg tilværelsen videre, uten datteren. I en liten leilighet, uten penger, utdannelse eller jobb. Vil han virkelig gjøre det? Ta fra henne alt?
Hun tørker vekk de forræderiske tårene, hun vet at han kan.
Håpet om tilgivelse kan hun bare glemme, hva skulle han ha å tilgi? Han har jo allikevel aldri elsket henne. Og hun, har hun noen gang virkelig elsket ham? Han, og bare han? Eller er det glorien av alt rundt hun egentlig falt for?
Slik at hun nå får som fortjent?
Hun ser på ny inn i speilet, ser gullsmykkene glitre rundt halsen hennes. Innsprøytningen med silikon gjør at rynkene har uteblitt, det røde håret er perfekt farget og formet av byens beste og dyreste frisør. Og et sted langt der inne i speilet ser hun barna. Sønnen og datteren. Gutten like mørk og grovbygd som Nils, den spede datteren som bare ligner henne...
Hun finner fram lebestiften, tar av den eksklusive gullhylsen og legger på et nytt lag med blodrød sminke. Hånden skjelver så vidt, hun trekker pusten dypt.
Så låser hun opp badedøren og går ut til mannen som venter.
Skrevet av
Myriam H. Bjerkli