Erkjennelser
Skadefryden som Tomas hadde kjent i forholdet til Nils, var som blåst bort. Det faktum, at Nils sin kone hadde hatt en elsker, var noe som mannen tydelig forsto å takle. Han hadde virkelig oppført seg overraskende. Var han ikke så avhengig av sin materielle lykke som Tomas hadde trodd? Var han ikke avhengig av en trofast kone? Og hadde også han evne til å kunne tilgi?
Tomas kjente seg forvirret av sine egne spekulasjoner.
Han syntes han selv hadde tatt det imponerende bra, da han hadde oppdaget, at hans egen ektefelle hadde hatt et forhold til en annen. Og han var stolt over at han hadde kunnet være åpen om dette. Han hadde følt seg moderne og frigjort når han sammen med Beate hadde luftet disse problemene med venner. Ingen måtte tro at han var en sjalu og forsmådd ektemann. Han elsket å fremstå som sterk og voksen. Men var det egentlig så voksent av ham å misunne Nils alt; jobben som sjef, kråkeslottet, den gode økonomien og det som alle tidligere hadde trodd, var et perfekt ekteskap? Hadde det vært voksent av ham å bli skadefro da han forsto at Nils sitt ekteskap ikke var så perfekt likevel?
Tomas innså at han i sin alder ikke var kommet så langt i den personlige utviklingen som han hadde innbilt seg. Det er ikke bare å tilgi ektefellen sin et sidesprang eller flere og deretter tro at en er blitt moden som menneske. Her i livet finnes flere hinder å forsere. På mange måter var han fremdeles en liten gutt som drev og konkurrerte med andre gutter. Om uvesentligheter.
Nå kjente han seg bare tom og dum. Han visste plutselig at han aldri ville få det ordentlig godt med seg selv eller med Beate så lenge han sammenlignet sitt eget liv med andre sine. Han skjønte at han hadde en jobb foran seg. Og han håpet at Beates tålmodighet ville vare så lenge som det kunne bli nødvendig for ham å arbeide med seg selv. Hun hadde tydelig reagert negativt på den smålige oppførselen hans ovenfor Nils den siste tiden. Han forsto at ingen andre enn han kunne beskytte tilværelsen sin.
Det knyter seg i Karins mage. Latteren til Nils skremmer henne og Nils merker det. Dette inspirerer ham. Raskt løfter han henne og bærer henne ustøtt fra gangen og inn på gjesterommet. Han presser henne inn mot veggen, tvinger henne til å holde seg oppreist, løfter opp skjørtet og setter i gang med det han da tror er straff. Hun er lettet. Hun tenkte at han ville slå selv om han aldri har gjort det tidligere. Hardt og bestemt holder han på helt til han merker kjærlige hender rundt nakken. Da hører hun latteren igjen. – Eller er det ikke latter? Han slipper taket og siger ned på kne. Hodet hans faller mot føttene hennes. Det er stille i huset. Bare noen såre lyder bryter tausheten.
Timer senere sitter begge fremdeles på gulvet i gjesterommet. Nå med hendene filtret inn i hverandres. Hun har oppdaget en ny side ved Nils. I natt så hun styrken i svakheten hans. Han er ikke den mannen hun trodde han var. Han er mye mer. Han har evne til å gi av seg selv, til å gå i seg selv og til å tilgi. Hun merker i kroppen sin hvor knyttet hun er til ham.
Nils har også innsett noe. Blant annet at en beskyttet tilværelse ikke kan erstatte nærheten mellom to mennesker. Om en kan være grådig av natur, lar likevel ikke menneskesinnet seg kjøpe av god økonomi og trygghet. Vi er alle født med en lidenskap og i tillegg et behov for samarbeid. Uten at noe av dette fungerer, nytter det lite med oppnådd materiell vellykkethet. Nils lover å minne seg selv om det som han er kommet frem til i løpet av de siste tolv timene.
I ettertid
Nils og Tomas føler en ny fortrolighet. En fortrolighet som tidligere bare til en viss grad har eksistert damene i mellom. Gjennom sårbar åpenhet har de begge på hver sin måte fått en utvidet oversikt som har gitt både dem og ektefellene mer å gå på. Og vennskapet de to familiene i mellom er blitt styrket og utvidet.
Foreløpig i hvert fall - en lykkelig og sjelden slutt på to ikke ualminnelige og vanskelige samlivsforhold.
Skrevet av
Ellen Naley