Moskéen som gudshus

I denne utgaven av Kunstreisens Istanbul-serie ser vi nærmere på hvordan gudstjenesten er bygget opp og på moskéens arkitektur. Her finner vi klare forbilder både i synagogen og i den tidlige kristne basilika.

Forgård med tradisjon

De tidlige kristne kirkene hadde alle atrier, forgårder, med søyleganger på tre sider og en brønn med springvann på midten. Vannet er avgjørende for muslimer. Her vasker man føtter, hender og ansikt før gudstjenesten. Noen moskéer har også spring langs moskéens utside.

Hagia Sofia ble forbilde

De tidlige moskeene hadden en skog av søyler for å bære taket. Men etterat ottomanene erobret Konstantinopel i 1453 og omgjorde byen til Istanbul, ble Hagia Sofia med sitt store kuppelrom det store forbildet. Idag er de fleste moskéer, både små og store en kuppelhvelvet sal. Istedenfor mange søyler har rommet fire hovedpillarer som bærer kuppelen.

Mihrab, minbar og minareter

Minbaren er moskéens "prekestol", en kunstferdig utformet trapp, og brukes av imamen under fredagsbønnen. Mihrab er en nisje sentralt plassert på det som i en kristen kirke ville ha vært korveggen. Den vender i retning Mekka. De troende vender seg også mot mihraben når de sitter i bønn - skulder ved skulder. Vår lokale tolk, Tolga, forklarte nøye om sine muslimske ritualer da vi hadde med Kunstreisens lyttere til Istanbul i oktober ifjor. (Klikk billedgalleriet oppe til venstre!) Idag står ikke lenger sangerne i de høye minaretene når de kaller til bønn. De står gjerne på en egen plattform i moskéen. Men bønneropene runger likevel fra minaretene via høyttalere.

Moskéens sosiale funksjon

De store moskéene var ofte også bygget som en veldedighetsstiftelse med sykehus, skole, koranskoler, innkvartering for tilreisende, badehus og offentlige kjøkken for de fattige.