«Hvorfor skal podkaster få være et slags frirom der man kan si hva man vil om folk?»
Dette spørsmålet stiller skribent Erle Marie Sørheim i en kronikk i VG.
Hun peker hovedsakelig på en av Norges mest populære podkaster «Tusvik og Tønne», der komikerne Sigrid Bonde Tusvik og Lisa Tønne snakker fritt om egne liv, aktuelle personer og hendelser.
Sørheim mener podkasten driver med grov harselas mot personer som ikke får mulighet til å forsvare seg. Sørheim beskriver podkasten som bruk av «andres kriser for å fremkalle latter og følelser hos sin egen flokk», som hun denne uken mener gikk ut over en kjent, norsk samfunnsdebattant.
Hun mener måten å omtale folk på kan inspirere til etterfølgelse blant de 180.000 lytterne podkasten har ukentlig.
Sørheim etterspør om podkaster bør forholde seg til etiske retningslinjer, slik redaktørstyrte medier må.
– Uenig
Sigrid Bonde Tusvik har ikke hatt anledning til å kommentere saken overfor NRK. Lisa Tønne har ikke vært tilgjengelig for kommentar.
Men journalist i VG, og en av to programledere i podkasten «Harm og Hegseth», uttaler seg gjerne.
Han mener Sørheim løfter en viktig debatt, men er ikke enig i påstandene.
– «Tusvik og Tønne» snakkes om som en gæren massemorder som ikke vet hva den gjør. Det går stort sett ut over dem selv. Noen ganger tråkker de feil. Men da skaper de diskusjon, og det er bra, sier han.
Hegseth mener podkasten ikke bør være en del av Vær varsom-plakaten, slik tradisjonelle medier er.
– Selvfølgelig bør man ha et moralsk kompass og ikke tråkke på alt og alle. Men norske podkaster er ikke der. Jeg er veldig fan av Vær varsom-plakaten, men det er fint at vi har noen podkaster som utfordrer.
– Men er det greit å si hva man vil om folk og publisere det?
– Hvis man hele tiden skal tenke på smitteeffekt og veie alle ordene sine når man lager podkast så mister den sin verdi. Det er viktig for podkastens fremtid at den forblir en «rebelsk lillesøster» som tråkker der ingen andre gjør.
– Hvorfor er det viktig?
– Vi har lenge snakket om hvordan vi skal få unge tilbake til tradisjonell media. Her har podkasten vært et viktig virkemiddel. Jeg syns det er veldig viktig at vi har noen medier der gamle menn i dress ikke får bestemme hva som er greit og ikke greit.
– Ikke et motargument
Sørheim er ikke enig i Hegseths resonnement.
– Podkaster kan gjerne gå noen hakk lengre. Men det finnes mange måter å være drøy på som ikke handler om å skjelle ut navngitte enkeltpersoner.
– Hva foreslår du at man bør gjøre da?
– Jeg stiller spørsmål om det bør være noen forholdsregler som også podkaster bør forholde seg til. Skal man ikke ha noe ansvar for hva man sier, bare fordi det er i en podkast? Og hvis de har et behov for å slenge dritt om andre, så bør de kanskje tenke litt over hvorfor, og om det er så konstruktivt å kringkaste det til over 100.000 personer i en podkast.