Skyfri himmel
Parkteatret i Moss
Med: Brede Bøe, Espen Skjønberg og Dennis Storhøi.
I Moss lover trioen Storhøi, Skjønberg og elleville Bø en skyfri himmel. Og varslet blir nesten helt innfridd.
Det finnes noen longører og et par svake tekster i denne revyen. Men så er de en slags "Tordenskjolds soldater", gjengen som har skrevet både denne forestillingen og suksessen med de tre damene på Park i Sandefjord. Holder det ikke der, så kanskje her, er tanken - kan hende...
Espen Skjønberg er "the grand old man" med stor sjarme og kjempefin timing. Dennis Storhøi er elegant og overrasker som parodi-talent. Og Brede Bø er seg selv -og mange andre- som bare han kan.
De kler hverandre disse tre. I Linn Skåbers infame "Kirurgenes gladsang" -og her snakkes det om de plastiske- bobler de alle tre. Og et utvalg norske kjendiser blir hudflettet.
Bryllupssangen som aldri ble sunget i Märthas og Aris bryllup, -teksten er ved Dagfinn Nordbø-, var ganske burlesk.
Nordbø hadde også skrevet "Gammel fransk bil". Storhøi fremfører og Bø blir etter dette å regne som norgesmester i bakspill. Hans mimiske beskrivelse av teksten er ellevill.
Skjønberg fremfører "Kjære menighet",- en prestetale for data-freaker. En kjempegod, om noe lang tekst. Men Espen er som aller best når han leser litt velplassert poesi, -"Farmors hår" av Lars Saabye Christensen. Den var betagende.
Parodiene kommer man ikke utenom. Både Eggen-parodien og Staff-parodiene var morsomme så lenge de varte...men så varte de litt til! Man kunne godt ha strammet inn litt på tekstene. Det gjelder også den sketsjen der Bondevik og Sponheim står foran St. Peter. Litt kortere, vær så snill: Det ER vanskelig å stryke i en "gullkantet" tekst, men det gjør den alltid bedre.
Vi må ikke glemme en tekst av Karsten Fullu: Dennis Storhøi er Pål Bang-Hansen på Mosse-nesøk. Morsom og med lokal snert. Det gleder når man i en lokalrevy tør være lokal og signaliserer til utenbys gjester at man tar vare på lokal koloritt.
Ros også til instruktøren Per-Olav Sørensen som med mild hånd har fått det hele til å gli. Og en liten hyllest til orkesteret som kler ensemblet fullstendig. Men scenebildet kan virke noe kaldt.
På blinken vår blir det en sjuer, -som kiler seg mot åtteren og med litt filing havner den nok der, -hvor den egentlig hører hjemme.
Andreas Diesen
Rune Alstedt