Hopp til innhold

Monika Weiss i Warszawa

Hun bruker Ujazdowskislottets dramatiske historie som utgangspunkt for utstillingen Sustenazo. Den skal minne oss om livets plutselige - og langsomme forvandlinger. Og om at historien gjelder også idag.

Video med saltomortale fra utstillingen Sustenazo (Monika Weiss/BONO 2010).

Video med saltomortale fra utstillingen Sustenazo (Monika Weiss/BONO 2010).

Foto: Nina Skurtveit / NRK

Utstillingen til Monika Weiss (født i Warszawa i 1964) står i Ujazdowskislottets krypt, det eneste som er igjen etter det opprinnelige barokkslottet fra 1600-tallet. Vi starter med bygningens dramatiske historie og Warszawas politiske situasjon under krigen. Dette er nødvendig ettersom kunstneren har tatt utgangspunkt nettopp i slottets historie i denne utstillingen hun har kalt Sustenazo.

Krigens brann

Fra 1809 ble Ujazdowskislottet benyttet som militærsykehus, noe som tok en brå slutt 6. september 1944. Da beordret tyskerne de 1800 syke og ansatte til en raskt evakuering før bygningen ble satt i brann. På 1970-tallet ble slottet gjenoppbygget og rommer nå Senter for Samtidskunst, Center of Contemporary Art (CCA).

Ujazdowskislottet sett fra Lazienskiparken.

Ujazdowskislottet sett fra Lazienskiparken.

Foto: Nina Skurtveit / NRK

Omskaper historien

"Sustenazo" er en mangefoldig utstilling, basert på video, performance (kunstneren selv er aktør i en av videoene), installasjon og tegninger. Monika Weiss er en belest dame og godt orientert i litteratur, filosofi, historie, psykologi og samtidskunst. Jo mer vi som betraktere også har innsikt, jo mer får vi ut av det det ser og opplever av hennes verk.

Sustenazo for sorg

Som utgangspunkt for Sustenazo, som på gresk betyr å sukke eller å sørge sammen i det stille, må vi se kryptens midtrom. Her har Weiss "strødd" gammel medisinsk litteratur utover på gulvet sammen med bevarte redskaper fra det tidligere sykehuset. Allerede her ser vi hvordan kunstneren omskaper et historisk minne til noe tidløst, noe som også angår dagens situasjon.

Installasjon fra utstillingen "Sustenazo" i Warszawa (Monika Weiss/BONO 2010).

Installasjon fra utstillingen 'Sustenazo' i Warszawa (Monika Weiss/BONO 2010).

Foto: Nina Skurtveit / NRK

Lag på lag

I siderommet funderer vi over to videoer. Den ene veksler mellom skrift og utbretting av et kålhode. Lag på lag blir skrellet vekk - mens andre lag plasseres på hverandre. Også tegning blir brukt. Samtidig hører vi Goethes Faust bli lest opp på tysk vekselvis med en polsk stemme som forteller krigens hendelser akkurat her. En annen video viser en kvinne som i sakte bevegelser danderer håret sitt og tar på et sort hodeplagg - som i sorg. Poetisk i sin langsomhet. Også her legges bevegelser oppå hverandre.

Video fra utstillingen Sustenazo (Monika Weiss/BONO 2010).

Video fra utstillingen Sustenazo (Monika Weiss/BONO 2010).

Foto: Nina Skurtveit / NRK

En gang - alltid

En tredje video viser Monika Weiss selv gjøre saltomortaler i langsom film. Hun forsvinner nesten ut av bildet - både er og ikke er. Hun viser til greske termer som perepateia og synkope. Altså noe som snur plutselig om - eller skurrer i det rytmiske. Noe skjer uventet - alt stopper litt opp slik at noe nytt oppstår. Var brannen i 1944 også en slik synkope som fikk frem sukket, Sustenazo? Hvorfor disse utdragene fra Faust? Kanskje har de noe med tyskernes planer om utrenkning å gjøre? Og kålhodet som avdekkes lag for lag? Handler ikke det om å avdekke og knytte sammen historien? Monika Weiss vil trekke det historiske minnet ut over en hendelse og en sorg som en gang var. Hun får det til å gjelde alle mennesker - også idag!

Warszawa i Kunstreisen

Vi besøkte Warsawa mellom 6. og 10. april. På hjemveien lettet vi fra Chopin-flyplassen omtrent samtidig som "ulykkesflyet" satte kurs mot Russland. Nok en påminnelse om at et historisk minne som skulle markeres, fikk en dramatisk relevans til det som kan skje idag! Dette programmet var en forsmak av alt den polske hovedstaden har å by på av kunst, historie og minner. Flere Warszawa-programmer kommer i Kunstreisen i sommer.

Chopin-monumentet av Waclaw Szymanowski.

Chopin feires i hele år - ikke minst i Warszawa der hans hjerte er!

Foto: Nina Skurtveit / NRK

Kulturstrøm

  • Øystein Sundes liv blir bok

    Øystein Sundes liv blir nå bok.

    «Øystein Sunde – Sånn er han bare» er tittelen på biografien om den 77 år gamle artisten, låtskriveren og ordkunstneren, som bor på Skarnes i Sør-Odal.

    Biografien er skrevet av forfatter og journalist Asbjørn Bakke.

    I tillegg til mange og lange samtaler med Sunde selv har Bakke intervjuet 60 artistkolleger, venner, familiemedlemmer og bransjefolk.

    Det er Manuskript Forlag AS som skal utgi biografien, og forlegger Øyvind Hagen sier hovedpersonen måtte overtales:

    – Øystein Sunde mener selv at det ikke er så mye å skrive om. Jeg måtte grave dypt i argumenter og bruke mange år på å overtale ham, sier Hagen.

    Boka kommer ut 3. september.

    Øystein Sunde
    Foto: Mats Sparby / NRK
  • Salif Keita jobber med nytt album

    «Afrikas gylne stemme», Salif Keita fra Mali, sa i 2018 at albumet «Un Autre Blanc» var han siste album. Men da han besøkte Drammen og Union Scene sist fredag, hadde han ombestemt seg.

    Til Musikkreisen på NRK sier han at «Det skulle være det siste albumet, men det blir det ikke. Det kommer mer!»

    Salif Keita har de siste 50 årene vært en av Afrikas aller største artister. Det banebrytende albumet «Soro» fra 1987 blir av mange regnet som brekkstangen for afrikansk musikk i resten av verden.

    Artisten har også vært en utrettelig forkjemper for rettighetene til folk med albinisme – som han selv. Hans forrige album «Un Autre Blanc» (Et annet hvitt) – viser direkte til dette.

    Salif Keita og Musikkreisens Arne Berg
    Foto: Carolina Vallejo / Carolina Vallejo