Anmeldt av Susanne Moen Stephansen
Det er vanskelig å ta fatt på denne boka uten å dra med seg et lass av fordommer. De siste årenes latterliggjørende medieoppslag om Karita Bekkemellem sitter overraskende friskt i minnet.
Antagelig er nettopp det en av grunnene til at Karita nå kommer med bok. For å ”renvaske” seg fra fjollestempelet og vise fram politikeren Karita som har fått gjennomført mye til tross for en partikultur hun har lite til overs for.
Men greier hun å overbevise oss? Eller blir Karitas beretning, som flere kommentatorer har hevdet, sutrete, illojal og lite interessant?
Sårets kjerne
Etter et kort forord som er så lite fengende at det lover dårlig for resten av boka, går Karita rett inn i sårets kjerne: Det er fredag 12. oktober 2007. Hun har tatt på seg den svarte statsrådsdrakten og utenfor venter bilen. Hun har fått beskjed av Jens om at hun skal gå av, men hun vet ikke om det blir i dag og hun vet ikke hvorfor. Ingen har kontaktet henne, hun er ute i kulden, og hun synes Jens er ”landets dårligste leder” som ikke tar vare på personalet sitt.
Knappe to sider brukes på denne hendelsen, før Karita går tilbake til begynnelsen, til fødselen i 1965 og oppveksten på Otta og senere i Molde. Vi skjønner at vi skal tilbake til avgangen som barne- og likestillingsminister og kritikken av Jens. Men først bakgrunn og veien inn i politikken.
God dramaturgi
Dette er et godt dramaturgisk grep, og jeg leser med stor interesse de påfølgende kapitlene, selv om de til tross for det dramatiske innholdet, er ganske stive i formen. Karita har snakket i politiske vendinger i hele sitt voksne liv, og det merkes i teksten.
”Det var pappa som lærte meg å sette pris på friluftsliv, en svært verdifull erfaring som jeg har stor glede av den dag i dag.”
Den tidligere Ap-politikeren forteller om oppveksten med en alkoholavhengig far, men understreker at hun har forståelse for hvorfor faren ikke greide livet bedre enn han gjorde. Hun beundrer moren som tross alt klarte å lage et hjem. Men på skolen opplever Karita mobbing og skal etter hvert komme til å slite med spiseforstyrrelser. Hun opplever også et voldtektsforsøk, depresjon og til og med et selvmordsforsøk.
God fortalt om hjertesakene
”I min erfaringsbakgrunn lå den sterke drivkraften bak mitt politiske engasjement”, skriver Karita i boken.
Dette får vi merke når hun beskriver sakene hun engasjerer seg i: homosaken, kontantstøtten, samfunnets kroppshysteri, kjønnslemlestelse og barneloven.
Vi får innsikt i sakene og i de politiske prosessene rundt dem, hele tiden med en touch av Karita og hennes personlige engasjement. Det samme gjelder de interne stridighetene i Arbeiderpartiet.
Denne anmelderen synes dette fungerer godt. Når Karita forteller om de politiske sakene hun har jobbet med og de politiske prosessene hun har vært deltaker i, som for eksempel nestlederstriden i Arbeiderpartiet, er ”Mitt røde hjerte” på sitt beste, både innholdsmessig og språklig. Og i motsetning til hva man skulle tro ut ifra medieoppslagene de siste dagene, utgjør dette faktisk hoveddelen av boka.
Befriende at hun tør
Jeg synes Karita gjennom å bruke seg selv og sine personlige opplevelser, greier å gjøre politikken interessant og spennende for folk flest. I tillegg framstår hun så vidt jeg kan se som en modig og redelig politiker, om enn ingen taktiker.
Ja visst risikerer hun å framstå som sutrete og selvopptatt. Antagelig ville hun tjent mer karrieremessig på å holde kjeft og ”ta det som en mann”. Jeg synes det er befriende at hun tør å ta det som en kvinne.