Upretensiøs er et adjektiv som kan brukes både positivt og negativt. Om Lars Saabye Christensens siste bok vil jeg bruke det positivt. Det er behagelig, for en leser, å bli tatt med på en minnenes reise, der minnene og erindringen løftes frem og blir synliggjort, uten at det på død og liv skal ligge noen konflikt eller dramatikk i det. (Som det gjør til gagns i Mia Berners posthume erindringsbok "Tretten", der morsportrettet er noe av det ondeste jeg har lest på lenge).
Men upretensiøs kan også bety ambisjonsløs. Innimellom synes jeg nok den muntlige stilen i "Mitt danske album" blir vel muntlig, vel lett. Dette er en bok med store variasjoner. Men helhetsinntrykket er så desidert positivt; albumet inviterer til å bli lest flere ganger, det er en bok full av nyanser som først oppdages ved neste gangs lesing.
Erindring
Lars og storebroren i København sommeren 1964.
"Mitt danske album" er en minnebok om forfatterens danske familie. Christensens far var dansk, og boken blir en beskrivelse av ham, både som ung murersvenn og eldre arkitekt, som sjåfør på ferieturer fra Oslo til København, som fotograf som har foreviget familiemedlemmer for ettertiden, og som døende, i sykesengen, der han allerede er på vei bort fra minnene, disse minnene som sønnen overtar.
For det er på en måte det Lars Saabye Christensen gjør. Han tar tak i farens omgivelser, farens minner, og ser dem i sammenheng med seg selv. Med enkle ord - og autentiske fotografier - viser han oss "moster Mie, postmester Erichsen, kusine Bodil, bror Chresten, mor Hulda, kaptajn Christensen, faster Fie, Stine Palle (som var så gudfryktig at hun ble kalt Pallestine), moster Ellen og onkel Ivan" (...)
og Saabye Christensen fortsetter:
"de er døde for lengst og de ser langt etter meg jeg vet det: de visste allerede at disse fotografiene skulle overleve dem."
"Mitt danske album" er et litterært bildealbum og et fotoalbum, med sort-hvitt fotografier av forfatteren som guttunge og som unggutt, lys i luggen på sommerferie i København. Og boken inneholder disse gamle fotografiene, av tanter og onkler, som alternerer med teksten - de utvider den og skaper nysgjerrighet.
Fekting og skøyteløp
Albumet viser hverdag og lengsel i en norsk småbarnsfamilie som skal på ferie til Danmark, den viser to danske søstre i regnværet (hva snakker de om?), den viser fascinasjonen for onkel Ivan, som var 25 ganger dansk mester i fekting og olympisk deltaker utrolige syv ganger, og den holder frem et tidsbilde av Bislet i 1964, der den danske skøyteløperen Kurt Stille (for et navn på en skøyteløper!) går inn som sistemann på titusenmeteren, løftet frem av Bisletbrølet fra fulle tribuner.
Tekstene varierer mellom dikt, kortprosatekster og små erindringsbrokker, som det virker som Saabye Christensens far selv har ført i pennen. Det er hele tiden et alvor og en varme i skildringene, om enn denne lettheten preger det hele.
Vakkert og vemodig
Det siste litterære bildet blir stående på netthinnen. Forfatterens far ligger på dødsleiet, og lurer på hvem som holder ham i hånden. Han kjenner ikke igjen sin egen hånd, den ene som har funnet den andre. Slik lyder teksten:
"fars hender er blitt fremmede
og når den ene hånden som er fri plutselig finner den andre
og griper tak, hvisker han:
hvem er det som holder meg
det er du, far, du holder deg selv
fars hender er blitt fremmede
han vender blikket og ser mot et annet sted i tiden
og sier: jeg klarer ikke holde ham mer"
Så kommer de forsonende sluttsetningene, fra sønnen Lars' hånd:
"ikke vær redd
det er du som holder oss".
