En av dem som la opp politikken og argumentasjonen for tretti år siden var Robert McNamara, forsvarsminister for både Kennedy og Johnson – Vietnamskrigens presidenter.
Han ransaker sin og nasjonens fortid, arrangerer konferanser – og gir ut verk på verk om hvorfor alt gikk annerledes enn det skulle. Det fører til at vi får vite mer enn vi noen gang før fikk vite – både om hvor nær vi var atomkrigen under Cubakrisen i august 1962, og hvor sterkt USAs militære overkommando sto på for å konfrontere både Kina og det daværende Sovjetunionen, og ta atomvåpen i bruk. Denne sterke offensive linjen var bygd på en enkel metafor, den såkalte domino-teorien, som sa: én brikke faller for kommunismen, så faller alle.
Kennedy og Johnson og McNamara sto for denne linjen. De tok feil. Forferdelig feil. Og nå bruker den tidligere fosvarsministeren sitt liv til å forklare og unnskylde. I dag er hovedpoenget hans at partene – USA og Vietnam – hadde for liten kunnskap om hverandre.
Robert McNamara og John Kennedy
Dette er en interessant påstand fra en så intellektuell mann, særlig fordi den så åpenbart er feil. USA hadde støttet den franske krigen i Indokina i tjue år, før de selv tok over. De tok med seg en vietnameser fra USA og innsatte ham som president, og kommentatorene i New York Times skrev da at presidenten hadde problemer med å skape lojalitet i folket. McNamara og Kennedy, derimot, trodde den gang på effekten av sine løgner og dekkoperasjoner, som nå avsløres i alle sine pinlige detaljer.
Det interessante er hva en enkel metafor, dominoteorien, var i stand til å blokkere for all verdens kunnskap som var samlet av historikere og antropologer og økonomer og andre, og som var tilgjengelige i alle de årene krigen varte. Kunnskapen var der, men de rørte den ikke. De hørte ikke på sine motstandere, de visste ikke en gang hvordan de stavet navnene sine – eller som McNamara nå skriver:
Ingen som hadde ansvaret for Vietnamkrigen ville ha bestått en enkel gymnasprøve i vietnamesisk historie. Det var de enkle metaforer som rådde. Det var domino-teorien som hadde hegemoniet.
Det er nok sant at historien ikke gjentar seg. Men mennesker er ganske forutsigelige. Gårsdagens metaforer er gammeldagse, og vi måper i dag over hvor forstokka forrige generasjon kunne være. Da er det en begynner å lure på hva det er for metaforer som gjør oss dumme i dag og får oss til å falle i staver med åpne øyne.
Jeg kan tenke meg minst en fordummende metafor som har hegemoniet i dag. Markedet er en sånn, - ingen har noe belegg vitenskapelig eller annet - for å påstå at menneskers atferd bestemmes av pris og prisen alene. Markedet er våre dagers fordummende metafor, som i dag er vårt samfunns kinesiske mur og hindrer oss i å se konsekvensene av det vi gjør i dag.
I morgen skal neste generasjon lese alle bøkene om hvordan vi i år 2000 kunne ta sånn feil.
Per Olav Reinton
P2s Lørdagskommentar 10.6.00