Mer om attraksjonene

• Bli med til Siena
• Programmet fra dag til dag

PISA

Domkirken (Duomo di Pisa) ble påbegynt i 1064 i en stil som ofte kalles den pisa-romanske, karakterisert ved en vakker fasade, bygget opp av søylebårne gallerier i grå og hvit marmor, muligens influert av islamsk arkitektur. I kirkens alter ligger relikviene av byens skytshelgen San Ranieri. Interiøret er ellers preget av de vakre murene og det dekorerte tretaket. Prekestolen av Giovanni Pisano er fra like etter 1300, og er preget av denne store billedhuggerens ekspressive stil. Vi skal også se på de ulike bronsedørene i katedralen.

Det skjeve tårn (Torre Pendente) ble påbegynt i 1173 som tårn til katedralen. På grunn av en lite stabil grunn begynte det å helle allerede like etter at det var fullført, men ble i 2001 sikret mot videre helling. Det er ca. 56 meter høyt – har 298 trinn til toppen – og heller der ca. 4,5 meter fra vertikalaksen. Katedralens Baptiserium eller dåpskapell ligger rett overfor katedralens inngang. Det er en rundbygning med kuppel, påbegynt i 1153, selv om den ikke ble ferdig før inn på 1300-tallet. Her finner vi en døpefont og Nicolo Pisanos – far til Giovanni Pisano – berømte prekestil fra 1260. Dette er ett av de første billedhuggerarbeider i en klassisk-influert stil med forbilder blant annet fra noen av de senantikke sarkofagene som er oppbevart i Campo Santo. Akustikken er ganske enestående og blir – såvidt jeg husker – demonstrert av én av vaktene hver halvtime.

Campo Santo (den hellige mark) ligger et lite stykke nord for katedralen, og er egentlig en kirkegård med hellig jord fra Jerusalem med vakre murer omkring. Her finner vi en lang rekke senantikke sarkofager og marmorbyster. Men den inneholder også større rom, blant annet et stort rom med delvis ødelagte fresker fra rundt 1340 med Dommedag, Himmel og Helvete, De hellige eneboerne og Adelsmenn som møter Døden i ulike sammenhenger – alle er malt i en usedvanlig ekspressiv stil. Opphavsmannens navn er ikke kjent, men mange forslag foreligger. Det finnes i loggiaen også store freskesykler av florentinske ungrenessansemalere. Men dessverre ble Campo Santo truffet av bomber i 2. verdenskrig og stygt forbrent. Noe er reddet, men mye er gått tapt.

SAN GIMIGNANO

Byen er usedvanlig sjarmerende og har bevart 13 (eller er det 14?) av sine opprinnelige 72 tårn. I Domkirken (Collegiata-kirken) finner vi en mengde vakre fresker fra siste halvdel av 1300-tallet av blant andre Bartolo di Fredi, Tadeo di Bartolo og Domenico Ghirlandaio.

Like ved domkirken ligger rådhuset med sitt ytterst severdige bymuseum som også gir oss adgang til byens høyeste tårn med en formidabel utsikt. Til sist skal vi besøke klosterkirken San Agostino med fresker av Benozzo Gozzoli fra 1464-65.

Det kan hende at vi tar en titt på landsbyen Colle di al d’Elsa på veien tilbake til Siena.

SIENA

Rådhuset i Siena skal utforskes har en interessant utsmykning. I annen etasje kommer vi inn i en stor sal som er viet minnet om Italias forening i 1870, men skal raskt gå videre til kapellet og den store hallen med Simone Martinis berømte Maiestá fra 1315 og en del andre bilder. I "De ni rådsmedlemmenes sal" ser vi Ambrogio Lorenzettis berømte freskesyklus om Den gode og dårlige regjering. Den skal vi gå nøye igjennom. I rådhuset finner vi også mange andre kunstverk av interesse.

Domkirken er viktig både utfra historie, eksteriør og interiør. Attraksjonene inne i kirken er 1) gulvet med mosaikker med temaer fra Det gamle og Det nye testamentet, 2) Piccolomini-biblioteket, laget like etter 1500 med nyrestaurerte fresker som man skulle tro var malt i går, og 3) prekestolen av Nicolo og Giovanni Pisano (1280-årene). Vi går så ut av kirken og inn i Dommuseet som ligger på plassen like ved kirken. Der vil vi finne både Duccios meget berømte Maiestá og profetskikkelsene til Giovanni Pisano som inspirerte Michelangelo i all deres ekspressivitet.
Til sist skal vi gå ned en meget lang trappe til kjelleren under domkirkens kor, for der finner vi Baptiseriet, dåpskapellet, hvor der både er mange fresker og en døpefont med relieffer av både Ghiberti og Donatello, to av ungrenessansens fremste billedhuggere.

Pinacoteca Nazionale er byens billedgalleri. Der går vi igjennom det sienesiske maleriets historie.

KORT OM MALERIET I SIENA

I 1300-tallets Mellom-Italia var de fremste malerne opptatt av å utvikle et illusjonsskapende billedrom som kunne være scene for en samhandling, og denne samhandlingen måtte være slik at den fikk bildenes aktører til å uttrykke sin “sjel” ved hjelp av mimikk, gester og stillingsmotiv. I Roma og Assisi fant malere som Cavallini, Isak-mesteren og Fransiscus-mesteren frem til nye måter å fremstille billedrommet på, mens de to første sammen med særlig Giotto i Firenze og Padua utviklet et nytt uttrykk hvor mimikk, gester og stillingsmotiv var avgjørende. Disse uttrykksmåtene vant hurtig tilslutning i andre bystater, og blant dem var den rike kjøpmannsbyen Siena.

Der var det i begynnelsen av 1300-tallet en viktig og betydningsfull maler ved navn Duccio di Buoninsegna ( ca. 1255 - 1319), som hadde tilegnet seg alt det man hadde utviklet i Roma, Assisi, Firenze og Padua, men også hadde noe eget å legge til. For Duccio var en mester med fargene og hadde lært seg til å blande farger til uvanlige nyanser, kombinasjoner og valører. Og han la ikke mindre vekt på linjeløpene - melodiske, kalligrafiske linjeløp, ofte fremhevet ved hjelp av gull. For gull brukte han mye av - det fremhevet fargene og ga dem en særegen glans. Hans hovedverk var altertavlen til høyalteret i Siena Domkirke (påbegynt i 1308), hvor forsiden viste Maria omgitt av Sienas mange helgener - et motiv man kalte Maestà - mens fløyene og baksiden besto av mindre felt med Marias og Jesu historie. Dette er et mesterverk fullt på høyde med Giottos fresker i Scrovegni-kapellet og Fransiskus-mesterens i Overkirken i Assisi.

Duccios tre fremste elever, Simone Martini (1280/85 - 1344) og Pietro (ca. 1280 - 1348) og Ambrogio Lorenzetti (ca. 1290 - 1348) - gikk videre i denne særegne kombinasjonen av det moderne billedrom og middelalderske farger og linjeløp. Dette kommer godt frem i et lite andaktsbilde av Ambrogio Lorenzetti i Sienas Pinakotek hvor vi ser Maria sitte på en vakker tronstol, omgitt av to biskoper og engler.
Her er linjeløpene usedvanlig vakre - fargene kraftige og satt djervt opp mot hverandre - rødt mot blått - og gullet glimrer som en atmosfære rundt figurene. Ikke mindre kjent er Ambrogios fresker over Det gode og Det onde styret i Rådhuset i Siena. Her finner vi et byprospekt av Siena fra 1338-9, men samtidig en politisk analyse av det gode og det dårlige samfunn. I byprospektet førte han videre den tendens vi allerede har sett i Overkirken i Fransiscus-kirken i Assisi hvor torget i byen var gjenkjennelig malt.

Det sienesiske maleri ble meget populært i både Italia og Frankrike. Og det skyldtes ikke minst Simone Martini som bl.a. fikk i oppdrag å utsmykke pavepalasset i Avignon. Det gjorde han så godt at malere valfartet fra Burgund til Avignon for å se disse underverkene. Og fra Burgund vandret den sienesiske stilen videre til Flandern hvor en rekke store malere, som vi skal komme tilbake til senere, tok opp denne sienesiske malemåten og utviklet den videre.

Sammenfattende kan vi altså si at malerne i Siena kombinerte det nye florentinske billedrommet og den samhandling som der fant sted med en mer middelaldersk interesse for subtile fargekombinasjoner, gull og vakre linjeløp. Dette gjalt særlig Duccio og hans tre elever,
Simone Martini, Pietro og Ambrogio Lorenzetti. Men også de tre sienesiske malerne fra siste halvdel av 1300-tallet som vi skal se i kirken Collegiata i San Gimignano: Bartolo di Fredi, Barna av Siena og Tadeo di Bartolo.

Gunnar Danbolt