Jostein Gaarder
Maya
Aschehoug 1999
Jostein Gaarder har skrevet en internasjonal roman med hovedpersoner fra Europa og Australia som møtes på den eksotiske Fiji-øya, Taveuni - datolinjeøya som først vil oppleve år 2000.
Ved inngangen til det nye årtusen diskuterer de universet, jordas opprinnelse og gåtefulle eksistensielle utsagn. Diskusjonen tar de med seg til Europa, til Madrid.
Kjernegalleriet på fem-seks personer sitter i store deler av romanen på kafeer, restauranter og hotellrom der de samtaler om universet og utviklingslæren om indisk og annen filosofi.
Maya er en av de romaner som virker veldig konstruert og som virkelig knirker i sammenføyningene under lesningen. Alle hovedpersonene er flate. Det skjer ingen utvikling med dem.
Det virker mest som om Gaarder har konstruert personene og handlingen som et påskudd til å reflektere over kosmos og utviklingslæren, litt filosofi og noen samtidsproblemer. Det virker som om Gaarder er mer interessert i å få luftet sine ideer om kosmos og utviklingshistorien enn han er i sin egen roman.
Sofies verden var mer pedagogikk enn stor romankunst. Så også med Maya. I Sofies verden ville Gaarder først og fremst fortelle filosofihistorien. I Maya filosoferer han selv. Maya er mer et pedagogisk formidlingsprosjekt og lite kunst. Ideene som han vil formidle og handlingen er ikke integrert nok.
Som roman betraktet er den temmelig mislykket. Boka blir en tumleplass for påstander, besvergelser, hypoteser, utviklingsteori, kosmologi, noen interessante, mange andre igjen plagsomme.
Per Kristian Olsen
Sendt i Kulturnytt, NRK P2, 23. november 1999.