Øystein Lønn
Maren Gripes nødvendige ritualer
Gyldendal 1999
En besynderlig liten roman - ja, lenge er den nesten mystisk. Men så er da også Øystein Lønn en forfatter som ikke trenger så mye plass for å få sagt det - rettere sagt, skrevet det. Lønn har tidligere fått såvel Nordisk Råds litteraturpris som Brage- og Litteraturkritikerpris.
Maren Gripe er vakker, kanskje litt over tretti, en kvinne som mennene ikke kan la være å se langt og lenge på. Som er vant til blikkene, om de nå kan være brysomme i blant.
Fysiske lukter
Hun er gift med Jacob, har aldri drukket brennevin, har sin daglige, rutinemessige gang fra huset ned til saltskurene nede ved ved havna, der seilskipene laster og losser, saltsilda legges ned, repslagerne slår nye og reparerer gamle trosser og reip - alt i en lukt, duft og stank av hamp, tjære, sol, salt, sjø og fisk.
En luktopplevelse som nesten blir fysisk når Øystein Lønn maner den ut av papiret og det lille sørlandske øysamfunnet en gang for en god stund siden. Akkurat når, forblir uklart - uten at det gjør noe.
Åpner blusen
En dag begynner svært foruroligende ting å skje. Blant annet blir Maren Gripe gal. Tror man. Hun drikker seg full på vertshuset - åpner til og med blusen.
På øya bobler ubegrunnet møljesinne og kollektiv aggresjon ukontrollert til overflaten. Hus brenner, folk slåss. Hærverk. Det hadde kanskje med den fremmede, Leo Tybrin Beck, å gjøre - en hollandsk sjømann så helt annerledes enn alle andre menn. I øysamfunnets øyne og til de grader i Marens.
Vare fakter og tegn
Øystein Lønn er på sitt aller beste når han lurer dramaet sitt avgårde med de vareste, fineste fakter og tegn. Han forteller med slik lun klokskap at leseren dras viljeløst med - også når forvirringen lurer
rett rundt hjørnet.
Dette er en bok om kvinner og om menn, om liv ved enkyst i det lille samfunnet som allikevel har en lang arm ut i Verden, men også om den ubegripelige mobben og det ukjente. Når jeg har lest den en gang til, skal jeg også mene noe om denne romanen kanskje bør leses
som en Lønns advarsel til oss og vår tid.
Leif Ekle
Kulturnytt, NRK P2, 8. september 1999