Hopp til innhold

Hard konkurranse med norske forfattere

En dag ble iranske Soudabeh Alishahi kastet inn i en bil, bundet for øynene og banket opp. Det var starten på et flere uker langt fengselsopphold i hjemlandet - og på et nytt liv som forfatter i Norge.

Soudabeh Alishahi

Iranske Soudabeh Alishahi synes det er vanskelig å konkurrere med norske forfattere.

Foto: Ana Leticia Sigvartsen / NRK

– Jeg husker ikke hva som skjedde etterpå, men i løpet av de ukene ble jeg torturert og hadde ingen kontakt med familien min. Jeg fant ut senere at de hadde prøvd å finne meg. Til slutt ble jeg kastet ut på gaten uten å vite hvor jeg var og hvordan jeg skulle komme meg hjem, sier forfatteren, når NRK.no møter henne utenfor en café på Lillehammer.

Hun og åtte andre fribyforfattere er på Norsk Litteraturfestival denne uken for å fortelle hvordan de opplevde å måtte flytte fra sine respektive hjemland for å få skrive det de vil.

– Jeg var redd for mine barn

I Iran hadde Alishahi skrevet tekster for litterære tidsskrifter og gitt ut novellesamlingen Blå og rød, som ble oppfattet som regimekritisk. Hun var dessuten en del av en gruppe forfattere som møttes privat for å snakke om felles problemer, dele ideer og lese tekster høyt for hverandre.

– Mange av disse forfatterne havnet i fengsel eller skrev bøker som ble sensurerte. Jeg kjenner mange som ble drept. Jeg fikk selv trusler og ble ringt opp av folk som sa at jeg ikke måtte fortsette å skrive eller delta på disse forfattermøtene. Og jeg måtte selvfølgelig ikke snakke med internasjonale medier om hvordan jeg og andre opplevde sensuren.

Etter at hun ble løslatt fra fengsel, forteller Alishahi at hun skrev frenetisk om det hun nettopp hadde opplevd, slik at hun ikke skulle glemme det.

– Jeg har fortsatt denne dagboken og jeg leser i den noen ganger. Det var en trist og fryktelig tid for meg, men jeg var mest redd for mine barn. Jeg ville ikke at noe skulle skje dem.

Det var da hun bestemte seg for å forlate Iran. I 2001 kom hun til Norge sammen med tenåringsdatteren og ble Oslos første fribyforfatter. Mannen og sønnen ble igjen i hjemlandet.

– Heldigvis klarte mannen min også etter hvert å komme til Norge som fribyforfatter, men sønnen min måtte vente. Han reiste ut av Iran og dro til Ukraina før han fikk lov til å komme til Norge med hjelp fra norsk P.E.N.

– Mer komplisert for fribyforfattere

I 2002, bare ett år etter at hun hadde blitt fribyforfatter i Norge, ga Alishahi ut novellesamlingen Midtveis på norsk, til stor begeistring fra kritikerne. For en anmelder i Aftenposten var boken en av de største skjønnlitterære leseropplevelsene det året, og i VG ble hun omtalt som «en spennende egenartet stemme i vårt hjemlige forfatterkor».

Soudabeh Alishahi, Under samme himmel

Antologien 'Under samme himmel', med tekster av fribyforfattere i Norge.

Foto: Communicatio forlag

Det skulle likevel ta ti år før hun igjen var bokaktuell her. Det var i fjor som redaktør av antologien Under samme himmel, som inneholder tekster av nåværende og tidligere fribyforfattere i Norge.

I mellomtiden skrev hun en ny roman, men fikk avslag fra alle forlagene hun sendte den til. Begrunnelsen var at norsken hennes ikke var god nok. Forfatteren mener at norske forlag mangler forståelse for situasjonen utenlandske forfattere som bor i Norge, befinner seg i.

– De burde gi forfatterne mer informasjon om hva de kan gjøre for å slippe gjennom nåløyet, sier hun.

Med tiden som fribyforfatter bak seg og uten å lykkes med å finne et forlag som ville gi ut boken hennes, begynte Alishahi å jobbe fulltid i barnehage.

– Jeg hadde ikke tid til å skrive, selv om jeg var ivrig og hadde mange ideer.

Men det er heller ikke mange norske forfattere som klarer å leve av å skrive.

– Ja, men de er i det minste ikke i et annet land med et fremmedspråk. Det er lettere for dem å jobbe litt ved siden av. For oss andre er det mye mer komplisert. Vi må lære språket og vi er i et helt nytt sted hvor alt er forvirrende. Vi vet ikke hvordan ting fungerer. Forfattere trenger mer informasjon når de kommer hit. Vi må konkurrere med norske forfattere og det er vanskelig, sier Alishahi, og understreker at hun kun vil at bøkene hennes skal gis ut dersom et forlag mener at de har litterær verdi.

– Språk en nærmest uoverkommelig hindring

Onsdag deltok Alishahi i en paneldebatt under litteraturfestivalen på Lillehammer om situasjonen for forfulgte forfattere i Norge. Der fikk hun blant annet støtte fra forlegger og styremedlem i Norsk P.E.N., Anders Heger.

– Det som skjer når en forfatter oppnår fribystatus er at vedkommende reddes ut fra en akutt livsfarlig situasjon, men det er lite som er rettet inn mot det som for forfatterne ofte er det mest vesentlige, nemlig å kunne fortsette som forfatter. Og en forfatter er bare en forfatter i den grad at han eller hun publiseres, sa Heger under debatten.

Soudabeh Alishahi, Norsk P.E.N.

Fribyforfatteres situasjon i Norge ble diskutert av et panel under litteraturfestivalen på Lillehammer.

Foto: Ana Leticia Sigvartsen / NRK

I likhet med Alishahi, mener forleggeren at de språkkravene som stilles for å kunne gi ut bøker gjennom de samme kanalene som norske forfattere, er nærmest uoverkommelige for de fleste fribyforfatterne.

– Det å være forfatter i Norge i dag er vanskelig og sånn skal det være. Det er et trangt og vanskelig nåløye. Man tjener ikke noe på det og man sliter dag og natt. For en eksilert forfatter er dette dobbelt så vanskelig fordi vedkommende har mistet både sitt publikum og det språklige landskapet som man vanligvis beveger seg i.

Nå ser det likevel ut som Alishahi kommer til å finne veien til nye norske lesere. En annen roman fra hennes hånd har nemlig endelig fått grønt lys fra et norsk forlag. Romanen har fått tittelen Smil og det første kapitlet ble publisert i antologien Under samme himmel. Boka er oversatt til norsk av Sheida Sangterash-Velde og Anne Oterholm.

– Jeg skriver om Iran og jeg håper at boken en dag også blir gitt ut der, men jeg vet ikke om det kommer til å skje, forteller forfatteren, som nå også er styremedlem i Norsk P.E.N..

Da Soleiman først flyttet hit, var han bare frisør. Etter at det var gått en stund, tror jeg at Haji Barat ga ham penger så han kunne kjøpe seg en tralle, verktøy, en boks og noen skoformer. På den måten ble han områdets skomaker.
Trallen pyntet han med et teppe, noen puter, og bjeller på håndtaket. Han satt Haji oppi den og tok ham med på tur annen hver dag. Slik fikk han Hajis tillit, og Haji introduserte ham for alle i området. Med Haji Barat som referanse fikk han leie et rom, og som han selv fortalte, ble han en førsteklasses borger av Halakabad. Det var han selv som valgte navnet Halakabad (ødelagt bebyggelse) til området. Noen kalte området Mardabad (mannlig bebyggelse), andre kalte det Zoorabad (maktbebyggelse). Når folk spurte hvor jeg bodde, svarte jeg alltid ”I helvete!” Mens Haji Barat sa at området snart ville bli til himmel, for Guds velsignelse ville bringe flere innbyggere. Soleiman kalte det uansett Halakabad. Den første gangen jeg hørte noen bruke dette navnet, var det likevel ikke Soleiman som sa det, men Jones. Han sa: ”Dette er Halakabad, et sted langt unna byen, midt mellom to gravlunder”. Han gjentok akkurat det Soleiman hadde sagt tidligere den dagen. Soleiman hadde tatt ham med til Teheran og gått på kino og besøkt noen familiemedlemmer. Fra den dagen av kalte jeg også området for Halakabad.

"Smil", Soudabeh Alishahi

Kulturstrøm

  • Harvard fjerner bokomslag laget av menneskehud

    Prestisjeuniversitetet Harvard sier de har fjernet menneskehud fra innbindingen av en bok de har hatt i ett av bibliotekene sine i over 90 år.

    I 2014 ble det oppdaget at en bok var bundet inn med huden til en død kvinne.

    Harvard, som regnes som det eldste universitetet i USA, har tidligere utnyttet interessen rundt bokens morbide historie. Da det ble oppdaget at det var brukt menneskehud i innbindingen ble det omtalt som «gode nyheter for både tilhengere av innbinding med menneskehud, bokfantaster og kannibaler». I et blogginnlegg samme år skrev Harvard at praksisen med å binde bøker i menneskehud tidligere hadde vært forholdsvis vanlig.

    (NTB)

  • Gåte er fornøyd, men spente

    Til NRK sier Gåte at de er fornøyde med plasseringen de har fått i sin semifinale, men at de samtidig er spente på stemningen i salen etter Israels opptreden.

    Tidligere tirsdag ble det kjent at Norge opptrer rett etter Israel i den andre semifinalen i Malmö 9. mai. EBU har fått kritikk fra flere hold for å la Israel delta.

    Jim Ødegård Pedersen, leder folkejuryen Adresse Malmö, tror det kommer til å gå bra. Men sier at Israels bidrag ikke er det enkleste å opptre etter i år. Også han er spent.