Anmelderen Charles Isherwood mener innledningsvis at Peer-figuren selv bryter med forestillingens hovedtese om å være seg selv nok. Han hevder at «Peer Gynt», som i Ibsens tekst er en person som kun følger sine egne regler, er blitt iført en tvangstrøye i Robert Wilsons formalistiske oppsetning.
Se bilder: Før premieren «Peer Gynt» i New York
Selv om Isherwood skriver at slutten fungerer riktig så nydelig så er han redd at publikum, etter tre timer med det som er en slags utmattende reiseskildring forbi utstillingsvinduer med eksotiske, men fjerne objekter, ikke lenger er mottagelige for den type nyanserte inntrykk.
Avisen mener at Robert Wilson, som den uttrykker stor beundring for, ikke yter Ibsen full rettferdighet. Noe av frodigheten går tapt, og anmelderen er heller ikke like begeistret for masker, sminke og kostymer.
Skuespillerne får liten omtale, men det står at Henrik Rafaelsen gir den unge Peer Gynt en slags skøyeraktig ertelystenhet. Men så vel han som Endre Hellestveit og Sverre Bentzen, som fremstiller Peer i andre livsfaser, mislykkes til fulle å formidle rollefigurens genialitet, impulsivitet og appellerende uregjerlighet innenfor de rammer Robert Wilson har gitt dem.
Men det skal New York Times ha: Det er en grundig og faglig velbegrunnet anmeldelse, over en halv side i Langfredagsavisen, inkludert et større bilde der Henrik Rafaelsen rir på Torgeir Fonnlids rygg mens han holder Gjertrud Jynge i hånden.
Kulturnytt, NRK P2, 18. april 2006