Cathrine Grøndahl
Lovsang
Gyldendal 2003
Akkurat som det er hyggelig å møte mennesker som ikke er selvopptatte, er det befriende å lese dikt som ikke bare er opptatt av seg selv. Mye lyrikk er jo ganske selvbeskuende, uten at det nødvendigvis resulterer i dårlige dikt.
Dikt om jus
Cathrine Grøndahl kombinerer jus og poesi
Cathrine Grøndahl har klart det kunststykket å skrive gode dikt som ikke først og fremst handler om havet, jeget, kjærligheten eller døden. Nei, her handler det rett og slett mye om jus. Tittelen "Lovsang" er bokstavelig ment. Den største delen av boka handler nettopp om loven og jussen slik Grøndahl kjenner den gjennom studium og yrke de siste årene.
For oss uten juridikum kan det riktignok virke noe internt å lese dikt om Peder Ås og andre personer som går igjen i studiets tekster. Men helt fra de første diktene i samlingen fester Cathrine Grøndahl et grep om noe annet, noe mellom jussen og poesien. Et merkverdig og underlig gap åpner seg mellom loven og sangen:
"Det finnes ingen lovsang", skriver Grøndahl.
"Sanger lyder ikke loven,
og lover lyder ikke
som en sang"
Så kort og brutalt kan det sies. Sangen og loven går jo ikke sammen. Sangen er individuell, den følger den enkeltes stemme. Loven står over, og utraderer det individuelle. Ta for eksempel et tilsynelatende enkelt uttrykk som "rimelig tvil". Hvilken tvil er rimelig? spør Cathrine Grøndahl og får et helt dikt ut av det.
Bønn om små ord
Hun drar navn som "Baneheia, Bjarkøy, Bjugn, Karmøy og Orderud" inn i diktet, for å antyde at det finnes steder som er – eller kanskje burde være - hinsides språket, "det siste stedet i alfabetet" som hun kaller det. Dermed kritiserer hun også massemedienes brutale forhold til loven og lovbruddet.
De siste diktene i samlingen drar linjer tilbake til Grøndahls foregående bøker. Hun har tonet ned sitt tidligere heftige, stormende språk og ber en stille bønn om at de små ordene skal komme til henne. I "Lovsang" blir hun bønnhørt, og resultatet er en original og god diktsamling.
Tom Egil Hverven
Kulturnytt, NRK P2, 21. mai 2003