Ole Robert Sunde
Løsøre
Gyldendal 2003
Tom Egil Hverven gikk til boka med mye god vilje, men han innrømmer at han har problemer med en bok som begynner slik:
"Smuler på en asjett.
Den groveste av dem, nominelt, ser ut som den kommer rett fra skorpen, er skinnende og buet, den er også kantete, noen av dem er spisse, og med en farge som rekker over flere avskygninger av lysebrunt, gulbrunt, kanskje gyllent, glimrende gyllent […]"
Et univers i en brødsmule
Ole Robert Sunde fotografert av Jo Michael.
Slik fortsetter Ole Robert Sunde med å beskrive en brødsmule, og han assosierer fra den gylne fargen til lyden av aks som vaier i brisen, duft av korn som modner, og til selve smaken av korn i munnen. Han assosierer videre til en nøkkelsetning, midt i kornåkeren: "livet hersker overalt og døden truer på alle kanter"".
Dette er Ole Robert Sunde på sitt beste, der han fanger et helt univers i en brødsmule, og får den til å skinne. Mange av tekstene i "Løsøre" forsøker å bevege seg uanstrengt i samme mentale terreng, mellom det konkrete, lille, nære og det kosmiske, evige, eller om man vil, metafysiske. Og jeg liker det.
Grov i navnet?
Likevel er det noe som skurrer. Det er små ting, rettere sagt små ord, som ordet "nominelt" i den aller første setningen jeg leste. Hvordan i all verden kan en brødsmule være grov "nominelt", altså i navnet? Den er vel først og fremst grov i sin egen hakkete og kantete form, ikke i selve navnet "brødsmule"?
Det er en slik, litt slitt bruk av fremmede ord for å skape en underliggjørende effekt, som jeg ikke klarer å være med på i Ole Robert Sundes litterære miniatyrreise. Det er som om de språklige pretensjonene blir et par nummer for store.
Et språk som kipper
Hvis jeg nettopp tenker språket som et par sko, er det som Sundes forsøk kipper. Språket hans er slitt av lang tids bruk i eksperimentell modernisme. Maleren van Gogh og flere skribenter har riktignok fått mye god kunst ut av gamle sko, men nettopp innenfor denne tradisjonen klarer ikke Ole Robert Sunde å tilføre nok ny energi til at jeg lar meg rive med.
For å ta et annet eksempel fra "Løsøre" til slutt: Beskrivelsen av en dråpe olivenolje på en skål er ikke nok til å få "værens hemmelige tetthet til å klinge" for meg. Det klinger heller hult, som om språket, skålen eller skoene allerede er forlatt.
Av Tom Egil Hverven
Kulturnytt, NRK P2, mandag 16. juni 2003