- Det var en på Gyldendal en gang som sa at når man bruker små bokstaver så er det tegn på konsentrasjon. Men jeg synes også det er vulgært med store bokstaver. Så det har kanskje noe med estetikk å gjøre, sier Ole Robert Sunde om hvorfor han er så glad i lange setninger og små bokstaver. Nå har han skrevet boken "Løsøre", som er en frittstående videreføring av kortprosasamlingen "All verdens småting" fra 1996.
For på sett og vis gjør småting Ole Robert Sunde glad. I boken skriver han om de oversette småtingene i verden. Om såpebobler, om voks og løkringer og en tørket kaffedråpe. Men hvorfor, og hvordan gjør han det?
Assosiasjoner
- Jeg har sittet ved dette bordet her som en slags gammel naturvitenskapsmann. Så har jeg tatt frem alle disse tingene. Og så har jeg sett på dem og tenkt. Poenget har ikke vært å beskrive dem, det er bare skriveøvelser, som kan være morsomt nok i og for seg. Men jeg har ønsket å skrive ned en slags tilleggstenkning, hva er det som knytter seg til tingene? For eksempel har jeg sittet her med tre pepperkorn. Og så er det noe med det ene pepperkornet som får meg til å tenke på en note hos Bach, forteller Sunde.
Du er jo ingen smågutt når det gjeldet ord?
Barokk snubletekst
- Nei, jeg bruker noe jeg kaller barokk snubletekst, med en lang hovedsetning med mange bisetninger. Jeg elsker kuriøse ord, jeg har en hel liste her, med ord som ingen bruker lenger. Halkyonisk, for eksempel, det betyr lykkelig og fredelig.
Og man trenger ikke lese boken fra begynnelsen?
- Nei, man kan se på innholdsfortegnelsen og tenke at "i dag har jeg lyst til å lese om pepper". Det første jeg gjorde da jeg skulle skrive boken, var å lage innholdsfortegnelsen, titlene. Jeg hadde lyst til å skrive om svisker, om smuler på en asjett, luftbobler i et glass vann, en sitron.
Mors sitronsaft
Da gikk jeg og hentet en sitron og skar den over. Jeg kjente den enorme lukten av sitrus, og så kom jeg til å tenke på min mor da jeg var ung og hun laget sitronsaft som spredte slik deilig lukt over hele huset. Den sto et i jordfarvet fat, og jeg fikk ikke lov å røre den, for den skulle stå til neste dag. Derfor gikk jeg frivillig tidlig til sengs. Og akkurat det var en fin setning å avslutte med, tenkte jeg, og så tenkte jeg jo også på Proust, for nettopp slik er åpningen til "På sporet av den tapte tid", sier Ole Robert Sunde.
Hender det at du overrasker deg selv?
- Nei, jeg tror jeg vet om alle mine gale sider. Jo, jeg er forresten overrasket over at boken er blitt så lys. Den forrige boken var mye mørkere. Jeg må nok være lykkeligere enn jeg ante, boken er skrevet med overskudd, antakeligvis.
Kulturbeitet, NRK P2
2. juni 2003
Hør hele intervjuet ved å klikke på lydlenken oppe til høyre