Tor Bomann-Larsen
Livlegen
Cappelen 1999
Jeg falt ikke om av begeistring da jeg hørte at Tor Bomann-Larsen hadde valgt å skrive dagbok for livlegen til tsar Nikolaj II Russlands siste keiser. Jeg tenkte vel omtrent slik: Kan det virkelig være mer kunst eller fag å hente ut av den historien? Utfallet kjenner vi jo av tsarens og hans families siste dager.
Moralsk fundert beretning
Jeg tok feil - noe som bare viser at jeg ikke tar min respekt for Bomann-Larsen alvorlig nok. Ennå. For - jeg hadde nær sagt: selvfølgelig - dette har den betydelige biografen og stilisten Tor Bomann-Larsen fått til.
Det tok ikke mange sidene før doktor Jevgenij Sergejevitsj Botkin - tsarens livlege - sto frem som preget i papiret, som et helstøpt og levende menneske med sin dypt moralsk funderte beretning.
Intenst menneskelig drama
Allerede forordet, som også gjør rede for en del av kildematerialet bak denne boken, avslører forfatterens harme over og engasjement i den lovløse skjebnen som ble tsarfamilien til del natten til den 17. juli i 1918 da de ble skutt uten forutgående dom i en kjeller i Jekaterinburg.
Dette er allikevel ingen bok om Bolsjevikrevolusjonen eller Sovjetunionens tilblivelse. Kanskje det også, men fremfor alt et uhyre intenst menneskelig drama blant personer som - i alle fall noen av dem - ikke lenger lever lykkelig uvitende om døden vil vente rundt neste gjøremåls hjørne. Ikke lenger Dersom, men Når, altså.
Å redde sitt eget skinn
Men det er også en beretning om et 300 år gammelt dynastis siste dager på det Karl Marx kalte historiens skraphaug. Vekslingen mellom tsarens verdige resignasjon overfor realiteten og hustruens innbitte vantro og sikkerhet på folkets hengivne kjærlighet.
Sist og ikke minst er det Botkins egen forklaring på hva som kan få et gammeldags moralsk menneske fra å redde sitt eget skinn. Uansett hva oppdragsgiveren står for.
Renskåret, vakkert riksmål
Selve prikken over denne boklige i'en er den nær perfekte språklige formen Bomann-Larsen har funnet frem til. Det renskårne og vakre riksmålet er som å lese en Jahn Otto Johansen etter korrektur og konstruktiv rådgivning - om lytteren forstår hva jeg mener.
Samtidig som Bomann-Larsen i doktor Botkins penn har lagt en arkaisk og lett pompøs stil som skulle denne teksten stå å lese i en femti-seksti år gammel Dostojevskij-oversettelse. Og det var vel hensikten. Slik lever denne boken.
Leif Ekle
Kulturnytt, NRK P2, 30. september 1999