NRK Meny
Normal

Latter og skam

Alle kjenner den. Og frykter den:
Hånlatteren.
Hva er det vi er redde for?

Latter og skam
Foto: Jacquelyn Martin / AP

Hør: Studio Sokrates: Bergson og Baker del 2, 29.11.2008

«Latteren tukter sedene»
Dette er Henri Bergsons konklusjon. Når de andre ler av oss er det fordi vi ikke mestrer situasjonen. Vi er ufleksible og stive når situasjonen krever at vi er fleksible og dynamiske. Når uhellet er ute og vi ikke klarer å balansere kakespaden med et stykke bløtekake forbi vertinnens mer eller mindre framskutte brystparti og det blir katastrofe i stedet for kake – da kommer hånlatteren. Lydløs, kanskje – men den er der for vårt indre øre.

Vi frykter hånlatteren. Den minner oss om at vi ikke strekker til, ikke holder mål, ikke duger, den minner oss om «alt på ikke». I sitt lille essay om latteren fra 1901 framhever Henri Bergson at latteren er der for å tukte oss. Utsiktene til at noen kan komme til å le av oss får oss til å samle oss om situasjonens krav til oss – utsiktene til å bli «utflirt» er skremmende og skjerper bevisstheten.
Mener Bergson.

Mot Dag-latteren
I mellomkrigstida fant en gruppe halvstuderte norske radikalere sammen under en sosialistisk forståelseshorisont. De kalte seg «Mot Dag» og fikk bra stor innflytelse. Agnar Mykle nevner denne gjengen et sted i sin trilogi om Ask Burlefot. Motdagistene hadde en selsom strategi i de mange åndelige sammenstøtene som fant sted i Studentersamfundet i Oslo. De lo av sine ideologiske motstandere.

Skulle en høyreorientert studentaktivist bestige talerstolen og lufte kritiske bemerkninger til sosialisme, arbeiderbevegelse eller opplysningstanken så lo Motdagistene sin berømte hånlatter. Og brakte taleren ut av balanse. Forvirret og rødmende måtte taleren luske tilbake til sin plass – som en guttevalp som hadde klatret for høyt opp i stupetårnet og ikke våget stupet.


Chet Baker og Henri Bergson
Bergsons tanke om latteren som «oppdrager» virker umiddelbart innlysende. Det er lett å være enig med ham i at latteren av og til «setter oss på plass». Jeg tror det må være et poeng å legge seg på minne at Bergson også poengterer at latteren er frikoblet fra følelsene våre. Slik at vi ikke kan le dersom vi samtidig har følelser for den eller det vi ler av. Følelsene må bort. Hva da med det vi kaller skadefryd og hånlatter – som jo åpenbart er koblet til diskriminering, desavuering, avstandstaken til det vi ler av. Er ikke hånlatteren beslektet med en følelse av forakt?
Her er det mer igjen å diskutere.

Chet ble utsatt for hånlatter og omvendt diskriminering da han ble berømt på femtitallet. Jentene likte musikken hans. Og de likte ham. Jazzmagasinet Down Beats lesere kåret Chet til beste trompetist – foran Miles Davis, Dizzy Gillespie og Clifford Brown. Dette var urimelig, og Chet visste det. Han var ikke på høyde verken med Miles, Dizzy eller Clifford.

Den hvite dandyen

som synger med jentestemme
Slik omtalte mange afroamerikanere Chets framtoning og hans musikk. Og det må ha vært tøft for ham, for han visste naturligvis at han ikke var like potent som Clifford, Dizzy eller Miles. Chets biograf James Gavin forteller om en kveld på jazzklubb i New York der Chet skulle spille på samme scene som Miles Davis og Dizzy Gillespie. Han var tydelig brydd og preget av situasjonen.
Men han ga ikke opp.
Han forlot ikke podiet slukøret med hornet i neven.

Musikken:
1: Piece Caprice , Paris 1955
2: Theese Foolish Things , Roma 1962