Bearbeidet av Helge Helgheim
Slått seg fram
- Jeg har slått meg fram i livet, dog uten å skade noen på kropp og helse, skratter Knut T. Fjeldhøi (87).
Han har vært det som i moderne musikerspråk i dag kalles perkusjonist. Altså spilt trommer og pauker.
Ved siden av at han har traktert klarinett og diverse strykeinstrumenter når det har passet sånn.
Filharmonisk Selskaps Orkester har vært hans arbeidsplass i langt over førti år – helt til han gikk av med pensjon for drøyt tjue år siden.
Men han begynte sin karrière på Rjukan, som hadde et meget blomstrende musikkliv da Fjeldhøi begynte å interessere seg for den slags som guttunge.
Allerede som 17-åring spilte han seg inn i militærmusikken i Oslo, og siden har Fru Musica lagt beslag på all hans arbeidskraft.
- Jeg kan godt si det slik at hell og lykke har fotfulgt meg hele livet, reflekterer den joviale pensjonisten. – Alt som guttunge fikk jeg altså muligheten til å drive på heltid med det jeg aller mest interessert i.
Spennende venner
Jeg lærte meg en del musikkteori på egen hånd, og hadde stor nytte og glede av det. Og da jeg kom til hovedstaden, stod oppdragene nærmest i kø. Jeg kom inn i miljøer der jeg traff store musikkprofiler, som for eksempel Johan Halvorsen og Johannes Hanssen, og fikk i det hele tatt en bred og spennende vennekrets.
I lange tider var jeg yngstemann i laget, og lærte mye ved å være kamerat med godt voksne medmusikanter.
- Livet der bak i ”kjøkkenet” i Filharmonisk Selskaps Orkester var det reneste eldorado for meg, fortsetter en begeistret Knut T. Fjeldhøi.
- Klassisk musikk har alltid engasjert meg, og her fikk jeg altså jobbe blant internasjonale solister og dirigenter med både store og kjente verker. Og ut i verden bar det av og til – blant annet har jeg sterke minner fra en USA-turné der vi fikk en storartet mottakelse over alt.
- Jeg savner livet i orkesteret. Stikker innom prøvene av og til, - for å gjenoppleve atmosfæren og treffe gamle kollegaer. Men jeg går aldri på konsert. Det ville sannsynligvis bli litt for sterkt for meg.
Du vet: En gang musiker, alltid musiker. Og da vil man jo helst være med på leken.
Ut i verden
- Jeg har forresten begynt å ta sangtimer nå i det siste, ler den ungdommelige veteranen. – Kanskje ikke først og fremst for å synge, men med tanke på å bedre diksjonen. Jo eldre man blir, jo viktigere er det at man snakker tydelig.
Ikke minst for en gammel mann gjelder det å gjøre seg forstått, skratter den muntre musiker. Og slår seg på låret i mangel på pauker.
Sølvsuper 7. okt.: Knut T. Fjeldhøi i samtale med Andreas Lunnan i NRK P1 kl. 07.03.