Alltid i sammenheng
Moderne kunst er alltid dialektiske, de står i sammenheng med annen kunst. Først når vi kjenner denne sammenhengen, kan vi fullt ut forstå det vi ser. Derfor er moderne kunst mer komplisert for betrakteren enn tidligere tiders kunst. Det gjør det heller ikke lettere at museene ikke setter sammen sin utstilling på en måte som kunne vise sammenhengen. På Moderna Museet i Stockholm måtte vi løpe fra rom til rom for å finne de nøkkelverkene som kan gi innsikt.
Kvinnelige assosiasjoner
Martha Roslers fotoinstallasjon: "Hun ser en ny kvinne i seg selv hver dag" fra 1973. Foto: MM.
Først stoppet vi ved et ganske spesielt bilde av Rosemarie Trockel. Stor, hvit emaljeflate med sorte store flekker som kunne virke tilfeldig plassert. Vi assosierte straks til en komfyrtopp fordi rundingene faktisk var kokeplater og den hvite flaten rundt var det samme som på en komfyr. I tidligere tider noe som tydelig assosieres med kvinnen.
Sko som askepott
Et annet sted finner vi fotoinstallasjonen til Martha Rosler der hun har fotografert sine egne føtter med ulike sko. Deretter er fotografiene plassert under pleksiglass ved siden av hverandre på gulvet. Verket har Rosler kalt "She Sees in Herself a New Woman Every Day". Trockel ironiserer over kvinnehverdagen. Rosler viser oss en del av den.
Ren minimalisme
Donald Judd: "Uten tittel" fra 1965. Foto: MM.
For å se hvor minimalistiske disse to kvinnenes kunstverk er, bør vi ta en titt på Donald Judds verk "Untitled" fra 1965. Et typisk minimalistisk kunstverk. Syv rektangulære objekter i galvaniserte plater, hver av dem på 23 x 101 x 71 cm, er festet vikelrett på veggen etter den ene langsiden. De er plassert rett over hverandre med like stort mellomrom som platen er høy, altså 23 cm. Inntrykket er kjølig, kalkulert, upersonlig. Og det var litt av poenget for minimalismen og Judd.
Det upersonlige
Kunstneren hadde levert sine tegninger og fått andre til å produsere kunstverket av industrielle materialer. Det skulle ikke vise noe som helst av kunstnerens tanker eller ideer eller gi assosiasjoner. Derfor het det også "Uten tittel". For dette var ren og "ubesudlet" kunst.
Ren stofflighet
Blokk for blokk er plassert i en rytme, men uten noen poengtering. Ingenting er viktigere enn noe annet. Og for minimalistene var nettopp poenget at kunstnerens hånd og hans meninger ikke skulle komme til uttrykk i verket. "Det du ser, er det du ser - og intet annet", sa Frank Stella, en annen minimalist. Ingenting skulle få sette våre assosiasjoner i sving. Målet var den rene stofflighet.
Rosemarie Trockel: "Uten tittel" fra 1994. Foto: Moderna Museet.
Også meningsgivende
Slik er ikke kunsten til de kvinnelige minimalistene vi kan se, både her og i andre samlinger. Trockels bilde er riktignok også fabrikkmessig produsert. Og den rene, hvite emaljen er kald og upersonlig. Men de sorte rundingene er kokeplater, altså noe meningsgivende, som hun har plassert litt tilfeldig utover emaljeflaten. Ikke helt systematisk der enhver skulle ha like stor betydning. Vi ser uvilkårlig for oss en komfyr og får assosiasjoner til kvinnen og kjøkkenet. Noe hun antagelig tar ironisk avstand til.
Akkurat som Martha Rosler ironiserer over Askepott og kvinners forhold til sko. Selve oppstillingen av fotoplatene, like store, plassert ved siden av hver andre, henviser til minimalismen. Men det er ikke lenger den rene minimalisme. Det antydes til en mening vi må tenke over. Begge verkene går ut over materien. Kvinnene setter sitt eget stempel på kunsten.
Musikken i programmet
er hentet fra fiolinkonserten til Philip Glass, her fremført av Gidon Kremer og Wienfilharmonikerne med Christoph von Dohnányi som dirigent.
Den også minimalistisk i sitt uttrykk med uendelige gjentagelser av tema og rytme - kun med små variasjoner.
Sendetider
NRK P2 tirsdag 18. oktober 2005 kl 2030 med reprise onsdag kl 1303 og lørdag kl 1730.
Trockel/Rosler/Judd/BONO2005