Er det medmenneskelighet eller kynisme når man som kunstner tar utgangspunkt i andre menneskers nød? Dette er et av flere interessante spørsmål som årets festspillkunstner, Ane Hjort Guttu reiser i sin utstilling «Eating or opening a window or just walking dully along» på Bergen Kunsthall.
Årets viktigste separatutstilling
Å være utvalgt som festspillkunstner er en meget stor ære. Det er årets aller viktigste separatutstilling i Norge, som festspillutstiller er man utvalgt som årets store representant for norsk kunstliv. Festspillutstillingen har bestått siden 1953, og ble altså opprettet to år etter at selve Festivalen ble til i 1951.
I begynnelsen ble det vist en del minneutstillinger, men gradvis har utstillingen funnet sin form som en slags midtlivsmønstring, der man har som tradisjon å trekke frem en relativt ung, svært fremadstormende kunstner.
(I fjor gjorde man for øvrig et unntak med Tone Vigeland, da man ønsket å gi en forsinket anerkjennelse til denne dronningen i norsk kunstliv, og til kunsthåndverket.)
Refleksjoner omkring byen
Ane Hjort Guttu er imidlertid den typiske festspillutstiller, en meget markant kunstner, midt i førtiårene. Hun uttrykker seg gjennom fotografi, film, installasjon og tekst.
Hun har særlig vært opptatt av spørsmål som relaterer seg til byen, for eksempel har hun skapt prosjekter der hun reflekterer over kunstens forhold til byrommet; hvordan kunsten omfavnes, brukes og forsvinner.
Hun har også vist hvordan arkitekturen og byplanen synliggjør sosiale forskjeller, og hvordan dette aksentueres gjennom lyset.
I vår bevissthet er mørke og fattigdom uløselig knyttet sammen, som en metaforisk forbindelse, men i byen manifesterer dette seg rent reelt; De mest bemidlede har panoramautsikt og stort lysinnfall, mens de mindre privilegerte er henvist til smale, skyggefulle gater, og nordøstvendte leiligheter med utsikt rett inn i naboens murvegg.
Tiden går
På Bergen Kunsthall tar Hjort Guttu fatt en rekke relaterte problemstillinger. Her handler det blant annet om hvordan sosiale og kulturelle skiller utspiller seg i bylandskapet, hvordan fattigdommen kommer til syne på gater og torg.
I filmen «Tiden går» møter vi den purunge kunststudenten Damla, som forlater sitt kunststudium for å sette seg ned og tigge sammen med en jevnaldrende romákvinne.
I begynnelsen er dette noe hun selv betrakter som et kunstprosjekt, men gradvis forvandler det seg mer til å bli en personlig, eksistensiell krise, og til slutt klarer hun ikke lenger kalle det kunst. Spørsmålet om hvorvidt hun hjelper eller utnytter står her meget sentralt også for henne selv.
Dokumentaraktig fiksjon
Filmen er skapt slik at den fremstår som en dokumentar, men i virkeligheten er dette ren diktning, det er fiktive karakterer, et fiktivt kunstverk og fiktive meningsbrytninger.
Gjennom de purunge stemmene klarer Hjort Guttu på en meget spennende måte å bevege på en krevende problemstilling, knyttet til rom-folkets skjebne, hverdagsnøden som vi ikke orker å se på. Det er like ubehagelig for oss enten vi gir, eller bare lukker øynene og går forbi, uansett inntar vi en utålelig overlegen posisjon.
Manipulerer manipulasjonen
Et annet spennende verk i utstillingen er verket «Jason». Midt i det ærverdige, funkisgalleriet Bergen Kunsthall har Hjort Guttu satt opp et enormt reklameskilt med rullerende, bevegelige bilder, av den typen som settes opp av Clear Channel rundt omkring i byen.
Sammen med reklamen finner vi en meget interessant korrespondanse på e-post. Ane Hjort Guttu har fått snust opp en aktør i reklamebransjen som i det skjulte motarbeider sin egen arbeidsgiver. Og dette er ikke en fiktiv karakter.
Han infiltrerer reklamens verden ved å flette inn sine egne bilder. Et enkeltstående bilde vil ikke kunne sees med det blotte øyet, det glir bare forbi i billedstrømmen, men denne Jason påstår likevel at han med sine manipulasjoner kan forvandle det forlokkende reklamebudskapet til å virke mot sin hensikt.
Han er med andre ord en ekte adpuster. Med dette svært interessante arbeidet viser Hjort Guttu oss hvordan det offentlige rom er fylt med bilder som har et begjær, bilder som vil oss noe.
En krevende og spennende utstilling
Årets festspillutstilling er krevende og svært interessant. Det nytter ikke å bare stikke hodet inn i Bergen Kunsthall og få med seg det hele. Her må man virkelig gå i dybden for å få noe ut av de ulike arbeidene.
Jeg anbefaler alle å sette seg ned å se Hjort Guttus film «Tiden går» selv om det tar 45 minutter. Det er en viktig film som viser oss hvor lett vi forveksler likhet med likeverd.
