Det var stående applaus, men noen ledige plasser til dette primadonnaarrangementet til 1800 kroner billetten. Selv satt jeg som på nåler i halvannen time for ikke å gå glipp av noe av det formidable spillet. Først virket det som noen trodde de var på nyttårskonsert, for det var mange som klappet på feil sted, mellom hver sats.
Rørende vakkert
Men det betyr antakelig at besøket hadde stor appell, og publikum fikk en klang og en perfeksjonisme som var en sjelden opplevelse, en oppvisning i elegant wienersk musikalsk kultur.
De er utrolig samspilte og klinger som en, felles stemme i konsertsalen. Den langsomme, mozartske satsen i Schuberts 5.symfoni var så umiddelbar og vakker at det var til å grine av. At en hornist skled litt på siste tone gjorde bare det hele mer menneskelig.
Orkestret har en tradisjon tilbake til den wienerske måten å spille musikk fra tidlig 1800-tall som Beethoven og Schubert. Orkestret holder fast på en slik spillestil og avgrenser seg fra utviklingen i andre musikktradisjoner. Det er kanskje det mest tradisjonsbundne orkesteret i verden. I valg av blåseinstrumenter velger de konservativt og gammeldags, fra sitt eget lands tradisjon og ikke instrumenter produsert i andre land.
Mørk og myk musikalitet
Fransk impresjonisme er for eksempel et helt annet klangideal. Det er ingen gnistrende, briljant og vibratopreget klang, som i andre orkesterkulturer. Orkestret bindes sammen av mørk, myk, syngende, sødmefylt musikalitet og gjennomarbeidet klangbeherskelse.
Orkesteret er en selvstendig organisasjon, drevet av musikerne selv, som velger sin eget styre. En fast sjefsdirigent har de ikke. En stor del av arbeidet er å være operaorkester i Wien. Barenboim har arbeidet sammen med orkesteret til og fra i tjue år, samtidig som han nå er musikksjef ved ett av de store operahusene i Berlin.
Nå er orkesteret på en to ukers turne. Mandag kveld spilte de Bartok og Schumann i Budapest, og i morgen spiller de Wagner i Moskva før turen går til Madrid og New York.
Gjennomført ledelse
Dette var den langsomme musikkens kveld. De fleste av de 65 minuttene i Bruckners 7.symfoni er fylt av en inderlig fredfull harmoni.
Barenboim forsto å spille sammen med dette sterke orkestret. Han lyttet, og han ledet på en veldig nøktern og bevisst måte uten unødige og poserende fakter.
Han bygget opp de langsomme spenningsbuene til Bruckner slik at høydepunktene ble kolossale utladninger. Og overgangene i styrkegrad, fra det svake til de store klimakser, var så gjennomførte at jeg satt med hjertet i halsen.
Fra slakt til hyllest
Bruckner skal ha lagt inn et dramatisk bekkenslag i den langsomme satsen da han fikk meldingen om Wagners død i februar 1883. Jeg satt og tenkte på at Wienerfilharmonikerne ikke alltid har hatt et kjærlighetsforhold til Bruckner. Det begynte med at musikerne lo og avviste denne uvant storslåtte musikken i 1870- og –80-årene.
Bruckner prøvde å stoppe framførelsen av nettopp denne 7.symfonien med wienerfilharmonikerne for han orket ikke en ny slakt i avisene. Men nå tilhører dette orkestrets kjernerepertoar siden de er spesialister på 1800-tallsmusikken.
Død og halleluja
Orkesteret ga oss en reise gjennom Wiens utrolig rike kultur fra den tidlige romantikkens og Schubert sorgløse livsglede til den sene romantikkens mørke mysterium og dødsbevissthet på slutten av 1800-tallet.
Men også den alvorlige Bruckner skapte hallelujastemning da wienerfilharmonikerne kom til finalen.
