Da Rolf Wallin skulle feire Mozartjubileet i fjor, fant han sin egen, originale innfallsvinkel. Mozart hadde en tam stær i bur, og om den sa Mozart at den sang vakkert, "Das war schön".
Det ble tittelen på Wallins konsert for slagverk og orkester, uroppført i fjor i konserthuset i Wien, Musikverein, onsdag i Oslo konserthus, bestilt av Oslo filharmoniske orkester, og torsdag kveld i NRK P2.
Wallin følger den franske komponisten Olivier Messiaen i å overføre fuglesangen til instrumenter. Det hørte vi forrige uke siden Messiaens ”Turangaîla-symfoni” lød i Konserthuset og i radio. Men det er skjedd mye nytt på seksti år, og Wallins velkjente fantasi i klanger og rytmer fornekter seg ikke.
Wallin-satsing
Oslofilharmonien er nå midtveis i sesongens satsing på Rolf Wallin, som fyller femti år i september. Hans idéverden og rytmeglede har alltid resultert i musikk som appellerer. Satsingen begynte sist høst med orkesterverket "Tides" eller "Tidevannsbølger" der symfoniorkesteret ble supplert med seks slagverkere.
I mai har Oslofilharmonien tre Wallin-konserter . Samtidig spilles han en masse rundt i verden. Hans mest kjente verk er antakelig slagverkstykket "Stonewave", "Bølge av sten", som fremføres de neste måneder både i Budapest og Oklahoma. Gjennom sin kreative bruk av slagverket i mange komposisjoner har Wallin gitt det en ny rolle i norsk og europeisk samtidsmusikk.
Datamaskin
Wallin skaper sine partiturer gjennom tallrekker utviklet i datamaskinen Men han forener avansert musikalsk teori med spenstig rytmeglede og en frodig musiserende praksis. Det hører man i dette nye Mozartinspirerte verket, som fokuserer på den lekne rokokko-Mozart med alle melodiske krumspring.
Samtidig er Wallin en ekte modernist som åpner nye fascinerende klangrom gjennom slagverkets samspill med orkesteret. Slik ble resultatet både lekent som Mozart og dyptpløyende som Mozart.
Show
Slagverktalentet Martin Grubinger imponerte ved ikke å bruke noter ved framførelsen. 23-åringen fra Wien sto også for uroppførelsen i november. Han elsket tydeligvis oppgaven sin og sjarmerte publikum i senk med sitt showmanship og virtuose spill, hovedsakelig på vibrafon og marimaba. Ingen skal si at samtidsmusikk ikke fenger. Her ble det stående applaus med siste sats da capo.
Også ved Wallinkonserten i september ble Wallin koblet sammen med en Sjostakovitsj-symfoni. Denne gangen var det hans frenetiske 10.symfoni som sto på programmet, foruten Anton Weberns fargesprakende og mosaikkpregete orkestrering av Bachs Ricercare.
Forhatt
Sjostakovitsj 10. symfoni ble uroppført ni måneder etter Stalins død i 1953, og komponisten sa senere at den handlet om Stalin og Stalinårene. Ikke minst er den brutale hvirvelvinden av en scherzo et portrett av den forhatte lederen.
Tonene d ess c h er et viktig tema i symfonien, ganske selvbevisst flettet inn, d ess c h som en signatur fra komponisten med de første bokstavene i hans eget navn, D. Sjostakovitsj.
Antiklimaks
Hans eget livs kamp mot den politiske sensur av kunsten skaper høy temperatur i musikken. Det formidlet Oslofilharmonikerne flott, men det ble allikevel et antiklimaks etter besøket av wienerfilharmonikerne dagen før og deres finslepne samspill.
I verket til Wallin gjorde den amerikanske dirigenten John Axelrod en fin innsats for å holde det hele sammen. Men i Sjostakovitsj virket han mer forvirrende enn samlende. Men musikerne og komponisten triumferte tross alt.
