Monsen har påpekt alvorlige svakheter i behandlinga av ekteskapsloven og bioteknologiloven. Hun mener blant annet at det er etisk uforsvarlig at barn av lesbiske og enslige heterofile ikke får anledning til å vite hvem som er deres biologiske opphav.
I dagens debattklima er det homobevegelsen som har overtaket i disse spørsmålene. Monsen har vært meget tydelig i sine synspunkter, og har gjennom flere tiår vært en outsider i norsk debatt. Hun blir beskyldt for å trakassere de homofile. Og hun går langt i sine karakteristikker i boka ”Kampen om ekteskapet og barnet”: ”Homofile blir aldri like ærefulle som heterofile. Det må homofile leve med, det er deres livslange handikap. Ekteskapets ære ligger nemlig utenfor deres rekkevidde.” Bør en filosof som skriver på denne måten få en prestisjetung pris?
Servil debattkultur
I avisdebattene her i landet er det stort sett en dannet stil. Jeg vil hevde at det er et større problem at ordskiftet kan virke servilt enn at det er noen fare for at det går utover grensene for hva som bør tåles. Jeg vil heller si at vi bør tåle mer. I danske aviser er det legitimt med personkarakteristikker og kvass stil. Dette tåler aktørene.
Fritt Ord hyller i dag den uredde og kantete debattanten. Hun er ubehagelig og har også vært ufin. Men vi må tåle det. Det kan vise seg at resultatet av at Monsen er årets prisvinner blir at vi får en breiere debatt om en del etiske dilemmaer på overtid. Men bedre seint enn aldri. Debatten om Monsen og spørsmålet om hun er en verdig vinner av den høythengende prisen, bør også sette i gang en diskusjon om takhøyden i det offentlige ordskiftet her i landet. Jeg vil berømme Fritt Ord for deres valg. For ved å gi prisen til Monsen gir også den innflytelsesrike institusjonen et klart signal om at vi bør tåle høy temperatur og tøffe konfrontasjoner i samfunnsdebatten.
Takhøyde
Den offentlige debatten har for få markante og selvstendige stemmer. Vi trenger en fri offentlighet med solid takhøyde. Nina Karin Monsen blir beskyldt for trakasseringer av homofiles barn. Denne debatten foregår i de voksnes offentlighet. Jeg vil si det er et større problem at vi ikke har hatt en solid politisk debatt om noen av de sentrale spørsmålene som Monsen tar opp enn at barna kan oppleve det vanskelig. Vi har utallige eksempler på at innvandrere blir beskyldt for alvorlige lovbrudd, som å støtte terrorister, uten at det er belegg for det. Barna blir stigmatisert som terrorister på skolen. Verden er urettferdig.
Eliten kan ta feil
Boka ”Kampen om ekteskapet og barnet” er skrevet i en polemisk stil. Her er et annet utdrag som har skapt harme: ”Politiske partier som gjør det mulig for homofile og single heterofile å skaffe seg farløse barn, er totalitære på en hittil ny måte. En slik politikk er en skam og degradering av det menneskelige. Det er verre enn nazistenes oppfordring til SS-menn (Lebensborn) om å skaffe så mange barn som overhodet mulig, på grunn av den rasemessige overlegenheten man mente disse mennene hadde.”
Denne sammenstillinga av SS-menn og homofile og enslige heterofile kan nok oppleves som sårende og krenkende. Men må vi likevel tåle det? For i bunnen ligger en relevant kritikk av for dårlig saksbehandling før lovvedtak og resultatet er at vi har fått en lov der barnas rett til å få vite hvem som er deres far, ikke er ivaretatt. Samfunnet trenger stemmene som går på tvers av den politiske eliten som definerer hva som er korrekt. For det kan jo hende de tar feil.
Kommenter artikkelen her:
