Klassereisens ambivalens

– Det kjennes unaturlig å komme tilbake her som «visitor».

Sosiolog og forfatter Lars Ove Seljestad er tilbake på Sinkfabrikken i Odda hvor han jobbet som skiftarbeider. Det er over tretti år siden han forlot smeltehytta.

– Det var jo jeg som ville flytte ut, men jeg vil på en måte være begge deler: En som hører til på fabrikken og en som har friheten til å forme livet sitt på en annen måte et annet sted i verden, forteller Lars Ove.

Han tar oss med på en reise i Odda.

Drømte om noe «mer»

Et voksenliv og arbeidsliv som er renere og ryddigere enn som skiftarbeider i tungindustrien fristet. Lars Ove ville vekk fra asbestose og miljøgift. Han drømte om et rent og fint kontor, og om å leve av å lese og skrive bøker.

Og han fikk det som han ville. Lars Ove var innom akademia, men hadde lyst til å ha med hjertet i det han gjorde. Den voksne sosiologen ga ut fem bøker i løp av kort tid.

Glede og vemod

Det har rent mye vann ut i havet på de årene. Fabrikken har skaltet vekk mange fra den gamle generasjonen og Lars Ove kjenner knapt noen som er på jobb i dag.

Han kaster et langt blikk mot de moderne smeltehyttene, og sier at han føler glede og vemod.

– Glede over å treffe igjen noen av de gamle kollegaene, men vemod over å ha tatt et steg ut av noe du hadde en selvsagt tilhørighet i. Det er litt vondt å føle som fremmed på en måte, uten at du er helt fremmed.

– Det er det som er klassereisens grunnerfaring tenker jeg.

Jantelov

På vei ut av fabrikken treffer vi en gammel venn og kjent fagforeningsleder Terje Kolbotn. Lokalpatrioten Terje og gammel raddis Lars Ove har mye å snakke om.

Samtalen utarter seg til de kjente forfatterne som forlot Odda. Terje utrykker forståelse for forfattere som forlot Odda for «ingen blir jo profet i eget land».

– Det er allikevel et tankekors at det ser ikke ut som de flytter hjem igjen, sukker han.

Lars Ove nikker bekreftende og skyter inn:

– Jeg tror det er viktig å ha avstand og distanse til det lokalsamfunnet som har vokst inn i sjela di for å kunne lage ord eller tekst.

Begge ler godt, og snakker om Henrik Ibsen som reiste til Italia i raseri, og skrev de beste bøkene etter det.

– Jeg hører en viss bitterhet i det du sier, Terje?

– Jeg har ikke tenkt å skjelle ut verken Lars Ove, Frode Grytten, Marit Eikemo, Bjørn Ingvaldsen eller noen av de andre kjente. Men det finnes en viss holdning som stikker ganske dypt hos folk her at «du stakk og kan ikke komme tilbake her å fortelle oss og blande deg inn.» Litt sånn jantelov.

Har ikke glemt røttene sine

Selv om forfatteryrke gir mye frihet, tilgang på mye rødvin og en stemme i samfunnet, har ikke Lars Ove glemt røttene sine, forteller han.

– Jeg skriver alltid om arbeidsfolk. Jeg har lyst til å få fram betydningen og viktigheten av praktisk manuelt arbeid, noe som er underkjent i vårt samfunn. Jeg drar det inn i litteraturen og sier at dette også er litteratur.

– Og det er faen ta ikke alle som liker hos meg, det skal jeg lover deg!