"Mari Boine remixed" er med ett par hederlige unntak, blitt ei kjempekjedelig plate.
Redusert
Signaturlåta "Gula Gula", som i orginalen har magi og fremfor alt energi, blir ikke tilført noe nytt, til tross for at remixeren er Per Martinsen, en av de norske tekno-stjernene. Han snarere reduserer det til et daft, klisjepreget lydteppe.
Noen lyttere vil kanskje ikke være fortrolig med hva en remix er. En remix er en ny versjon av en kjent låt, bygget på originalen, laget av tekno-artister, som med sine trommemaskiner og datateknologi er avantgarde innenfor popmusikken.
Uten særpreg
Problemet med albumet "Mari Boine remixed" er at mye av særpreget blir borte. Og mye av problemet ligger på tolkningsplanet. Det er som om remixerne har vegret seg for å velge en bestemt tolkning av hennes låter, de har ikke noen vinkling på låtene.
Syv av de ti låtene på Mari Boine remix-album kommer fra albumet "Leahkastin" fra 1994, som er Mari Boines beste album, fordi det er hennes mest personlige. "Leahkastin" er Mari Boines oppbrudds- og overgangsplate. I den går hun vekk fra å bli den prototype sameaktivist som gråter over storsamfunnets overgrep, til å søke i seg selv.
Tekstene og musikken på "Leahkastin" handler om essensielle smerter som kommer når man stiller seg spørsmålet: Hvem er jeg?
Mangler dimensjon
Remixerne ser ikke ut til å ha tatt denne dimensjonen på plata inn over seg, bortsett fra det ene, store, lysende unntaket, låta "Ácchaí - til min far", som er ett av Mari Boines høydepunkter som artist.
Der tar Futures Prophesies tak i smerten, melankolien, og det usikre og kompliserte i forholdet far/datter, og tolker dette. Kjempesterkt, på ei ellers temmelig likegyldig plate. Jeg har ved å lytte til "Mari Boine remixed" gjenoppdaget "Leahkastin", kjøp heller den.
Per Kristian Olsen
Kulturnytt, NRK P2, 24. 09. 2001