Kjære Voltaire

- Det er ikke mange debutanter som starter sin litterære karriere med en biografisk roman fra 1700-tallet. Desto mer kjærkomment når det skjer.

Margit Walsø: Kjære Voltaire. Gyldendal 2007
Foto: Gyldendal

Det er tydelig at Margit Walsø ikke er noen litterær novise. Dette er en voksen debutant som har arbeidet profesjonelt med litteratur i mange år (Walsø er forlagssjef i Samlaget) og det synes gjennom grundig komposisjon og presist språk.

Umiddelbart blir jeg fascinert av temavalget. Vi er i første halvdel av 1700-tallet. Handlingen strekker seg fra 1733, da Emilie du Chatelet, en oppsiktsvekkende intelligent kvinne fra det franske aristokratiet, møter filosofen Voltaire og til hun dør i barsel 16 år senere.

Margit Walsø: Kjære Voltaire. Gyldendal 2007

Margit Walsø: Kjære Voltaire. Gyldendal 2007

Foto: Gyldendal forlag

En uvanlig kvinne

Emilie du Chatelet ble født i 1706 og var et spesielt oppvakt barn. Faren, som hadde en høy stilling ved hoffet, lot datteren få undervisning i språk - latin, gresk, italiensk - og i matematikk og fysikk. Dessuten lærte hun fekting og ridning. Hun giftet seg rikt , men det var et slags proforma-ekteskap, noe som var vanlig i den franske adelen på 1700-tallet. "To barn" stod det i kontrakten. Hun fødte tre, men den yngste døde før han var ett år gammel. Siden levde de to ektefellene i gjensidig forståelse hver for seg (han var militær og var mye borte) og de hadde elskere / elskerinner på hver sin kant. Emilie hadde hatt flere utenomektekaplige forhold før hun traff Voltaire, som ble hennes elsker, samboer og sjelsfrende i 15 år.

Spennende tidsbilde

Å få et innblikk i 1700-tallets Frankrike er for meg kjærkomment. Å få møte en faktisk vitenskapskvinne, som oversatte Isaac Newtons revolusjonerende "Philosophiae Naturalis Principia Mathematica"  fra 1687 til fransk (og regnet seg gjennom alle hans eksempler for å være sikker på sannhetsgehalten!) er desto mer interessant.

Margit Walsø klarer å fange tiden, synes jeg, beskrive den skjellsettende forskningen Newton la frem - om gravitasjonskraften og fysikkens lover. Hun understreker det provoserende ved Voltaires frie tanker i det opplyste, franske  eneveldet. Men det er først og fremst Emilie forfatteren er opptatt av, og etterhvert blir det vel så mye kjærlighet som forskning leserne får høre om.

Vi blir med til kalde slott på landsbygda, i humpende vogner på dårlige veier, vi er på ball ved hoffet og i laboratoriet som Emilie fikk bygget. Historien fortelles i et nøkternt språk, som filtreres gjennom Emilies tanker. Forfatteren bruker en litt distansert fortellerstil, til tross for Emilies heftige og intense vesen. Bare unntaksvis faller Walsø for fristelsen til å bruke forterpede uttrykk. Når Emilie og Voltaire har kranglet, men etterpå faller hverandre om halsen, heter det for eksempel at: "Ho lo, det glitra i dei grøne augene. Når han var slik, da levde ho. All urett forsvann, alle harde ord vart viska vekk av ei bølge av rein lyst". (s. 78). 

Fiksjon og virkelighet

"Kjære Voltaire" er en historisk roman, men det er også en biografisk roman. Per Olov Enquist er den store mesteren på dette området. I hans siste bok på norsk, "Boken om Blanche og Marie", gjør han noe av det samme som Margit Walsø gjør her; han knytter sammen en dramatisk kjærlighetshistorie med revolusjonerende fremskritt innen naturvitenskapen (boken handler om Marie Curie og hennes forskning innen fysikk og kjemi)

Også norske forfattere har hatt lignende prosjekter. Karsten Alnæs har skrevet om Sabina Spielrein, Einar O. Risa har skrevet om kjente kunstnere som Sigbjørn Obstfelder og Peder Severin Krøyer, og Jan Inge Sørbø ga for få år siden ut boken "Symfoni No. 3, Opus 41" om komponisten Fartein Valen.

Det er mange fordeler ved å ha et allerede gitt tema, velge seg ut faktiske skikkelser med dramatiske livsløp som hovedpersoner. Men det er også farer forbundet med dette - litterært sett. For hvor mye av hovedpersonenes virkelige biografi må med, hvor tro må man være mot fakta? 

Biografi eller roman?

For meg blir Margit Walsø til tider for tro mot historien. "Kjære Voltaire" inneholder to episoder, som nok er ment å illustrere Emilie som person, men som føles umotivert rent litterært. De gir heller ingen konsekvenser i teksten som følger. Den ene er en scene på slottet Fontainebleau, der Emilie spiller bort en enorm pengesum på kortspill (Vi har ikke tidligere hørt ett ord om Emilies spillegalskap, gamblingen får heller ingen økonomiske følger senere i historien). Den andre er en konfrontasjon med en tilfeldig gjest på deres eget slott, Cirey. Emilie beskylder Madame Graffigny, som vi ikke hører om verken før eller senere, for å ha avslørt Voltaires nye skrifter til utenforstående.

Når jeg leser i ettertid at Mme Graffignys egen versjon av denne faktiske hendelsen er skrevet ned og bevart, skjønner jeg bedre hvorfor den er med i boken.  Mme Graffigny  er jo en god kilde, og Margit Walsø er en pålitelig historiker. Etter min smak kunne forfatteren gjerne ha tatt seg større dikteriske friheter for å gi blod og liv til Emilie fra 1700-tallet.

Flott debut

Men dette blir småpirk. Helhetsinntrykket er imponerende - både hva gjelder form og innhold. Dette er en debut som det har vært verdt å vente på.

Kulturstrøm

  • Kjeragbolten på Dream Theater-plate

    Coveret til den kommende platen til de amerikanske progmetal-pionerene Dream Theater vil nok være velkjent for de fleste nordmenn. De har nemlig valgt et bilde av Kjeragbolten i Lysefjorden. «A View From The Top Of The World» kommer 22. oktober.

    Kjeragbolten på Dream Theaters siste plate
    Foto: NTB kultur
  • Odenkirk utenfor livsfare

    Skuespilleren Bob Odenkirk, som tirsdag kollapset under innspilling av serien «Better Call Saul», er utenfor livsfare, skriver NTB. Skuespilleren ble hastesendt til sykehuset som følge av det som blir omtalt som en «hjerterelatert hendelse».

    Bob Odenkirk
    Foto: Espen Aas/NRK
  • Erkebritisk filmromantikk

    Romantikken er smurt tjukt på i alle ledd av den forutsigbare, men likevel smått sjarmerende «Det siste brevet fra deg», mener Filmpolitiet. Terningkast 3. Filmen er basert på en bok av Jojo Moyes,

    Jennifer Stirling (Shailene Woodley) og journalisten Anthony O’Hare (Callum Turner) i filmen "Det siste brevet fra deg, basert på Jojo Moyes bok. De to halvt ligger på hver sin side av et dekket bord på en båt.
    Foto: SF Studios