Anmeldt av Mie Hidle
Sentrale emner er Irak-krigen og mediesamfunnets mørkere sider. Men lang nese til Nygårdshaug, for til syvende og sist er det politiske bare flink staffasje her rundt klassiske litterære emner, som kjærligheten – og kunsten og livet.
Politikk og kunst
Jeg mener ikke det med Morgenbladet spesielt negativt. Riktignok hender det at Øybø lar fortellerstemmen forklare scener og replikkvekslinger for leseren, som om han analyserte sin egen bok, men det er ikke noe stort problem.
At det politiske ender som staffasje, er overhodet ikke en svakhet, det er tvert imot en bevisst illustrasjon av et av bokens hovedproblemer, nemlig hvor vrient det er å kombinere kunst og politikk.
Dette problemet er det den unge filmregissøren Kareem Akbari som strir med. Året er 2003, og Kareem er i Oslo for å lansere sin første film. Kareem er oppvokst i Oslo, men født i Damaskus av irakiske foreldre, utdannet i Paris og bosatt i London. Han er en moderne kosmopolitt som lengter etter et hjem og en identitet. Torturbildene fra Abu Ghraib har gitt ham dette i form av et voldsomt raseri. Det er det han har utkrystallisert i «Den første filmen fra det nye Irak».
Men nå da filmen lanseres, er Kareem tilbake i sin vanlige ambivalens. Han føler ubehag når publikum vektlegger det politiske ved filmen. Han føler at menneskene i historien dermed reduseres til sjablonger; politikken dreper kunsten.
Boy meets girl
Disse tankene blir metakommentarer til boken selv, der det politiske kjemper om plassen med det personlige, nemlig møtet mellom Kareem og norske Karin. De to har synsvinkelen i annet hvert kapittel, og i løpet av den kvelden og natten boken forteller om, nærmer de seg hverandre forsiktig. Samtidig går kjærlighetshistorien fra å være et trivielt sidespor i romanen til kanskje å bli selve hovedsaken.
Ironi eller ei?
Også Karin er ellers i ferd med å bli berømt på grunn av en film, men i dette tilfellet dreier det seg om en privat sexvideo som ekskjæresten hennes har lagt ut på nettet. Fordi Karin er værdame på TVNorge, går videoen verden rundt. Karin har higet etter å bli sett, men som Kareem oppdager hun at det innebærer å gi fra seg makten til publikum, «denne amorfe, men samtidig episke kraften», som Øybø skriver i en ikke helt utypisk formulering.
Når Øybø skriver slikt, lurer jeg på om han tuller med meg. For mannen har godt gehør. Han imiterer svulstige taler fra politikere, kunstnere og filmnerder med sarkastisk presisjon. Likevel lar han fortellerstemmen avlevere munnfuller som denne: «… hun tenkte at det var noe galt med en flyplass som ikke inkluderte farvelets språk i sin arkitektur.» Det kunne vært en hilsen til den pinlige voiceoveren i Aune Sands film «Dis», men kanskje er det slett ikke ment slik.
Stimulerende
På mange nivåer er det vanskelig å gjennomskue glidningene mellom det sprengintellektuelle og ironiseringen over det sprengintellektuelle i denne boken, men nettopp det gjør den morsom å lese. Det er noe skamløst elitistisk ved det hele som rett og slett er ganske unorsk. Politisk eller ei, dette er i alle fall et friskt pust i all navleloen i den norske bokheimen.