Kan vi skrive "høtt" i avisen? Eller "ongadn?”

Thorbjørn Moen er sjefredaktør i avisen Valdres, som tillater bruk av dialekt i avisen. Han synes det er fint å bruke dialekt i f.eks debattinnlegg og leserbrev. Dette er fordi han mener at det frisker opp språket med innslag i avisen på dialekt, når det er naturlig.

- Dialekter er en del av språkmangfoldet i avisene, sier Moen.

Ikke for journalistene

Men selv om dialektbruk er med på å speile mangfoldet i en lokalavis, mener redaktøren at journalistene ikke skal få bruke dialekt i utstrakt grad når de skriver i avisen.

- Det er jo grenser for hvor langt vi kan gå i å dyrke særinteresser, for avis skal jo være tilgjengelig for alle, sier han.

Leserne vil ha dialekt

Moen får positive tilbakemeldinger fra leserne om at dialekter er en viktig del av den ekte kulturen i Valdres.

- Også hyttefolket her søker denne typen verdier, og vi får positive tilbakemeldinger fra dem. Utfordringen vår er at dialektene varierer veldig her i Valdres, legger han til.

- Blir lagt merke til

Anne Berit Strømmen Strand, leder av Valdres Mållag, mener at det er viktig å tillate mer bruk av dialekt i lokalavisene fordi det er en mindre formell utrykksform, og er med på å bygge identiteten.

- Det er et virkemiddel for å bli lagt merke til, sier hun.

Mållag-lederen mener likevel at bokmål eller nynorsk bør være normalen for hvordan man skriver tekster her til lands, for at alle skal forstå innholdet, men at dialekter kan brukes som en kuriositet, f.eks i sitater.

- Også ungdommen er på banen med økt bruk av dialekt i SMS, og det er veldig positivt, sier Strømmen Strand.

Kommentar av kritiker Leif Ekle

Tidlig på 80-tallet kom en sint fjerdeklassing fra skolen. I omtalen av det spiseredskapet som oftest brukes til suppe og grøt, hadde han skrevet ”skje”, S K J E. Men nei; rød strek og rettelse til ”skei”; S K E I. For; ”det sier vi på Kolbotn”. Til orientering er Kolbotn ikke en nynorskkommune – det ville jo ellers drept hele historien.

Dette dufter 70-tall og velment pedagogikk, sier kanskje du, og har langt på vei rett. Mange barn synes det er både slitsomt og vanskelig å løse lese- og skrivekodene, mens det med snakkingen går greiere for de fleste.

Så for å spare ungene for angst utløst ved påpekninger av at skrivemåter kan være feil, med livsvarig skrivesperre til følge, klekket noen ut tanken om å ta utgangspunkt i talemålet. La dem skrive i vei som de snakker.

Tirsdag erklærte Trond Giske språkstriden for død – han om det. Parolen om å snakke dialekt og skrive nynorsk har uansett satt spor. Én grunn til at dialektbruken har tatt seg kraftig opp de siste tre tiårene, også i det offentlige rom, ligger her. Før uroen og den verbale balltreraslingen begynner; dét er en god ting! Men er det samtidig en god ting at stadig fler er ute av stand til å uttrykke seg noenlunde korrekt når det skal skje skriftlig? For slik er det blitt, enten vi liker det eller ei.

I dag finner du rett som det er norske romanforfattere som tuller med ”da” og ”når”. Det gjør æ og ofte - når æ snakke dialekten min.

Genitivs ”s” er på rask vei ut av skriftspråket og det nyhetsspråket som snakkes i radio og fjernsyn. For små barn og i mange dialekter er det naturlig å si pappa sin bamse, og mamma sin sykkel. Men er det riktig, for ikke å si god, lettlest norsk?

Skolen korrigerer ikke lenger elever som skriver ”mannen sin hatt” på bokmål. I Bærum lærer elever i ungdomsskolen at det ikke er lov til å skrive statsministerens bil på nynorsk. Hvilket er tøv.

Hver eneste dag gjør dessuten godt betalte journalister de underligste preposisjonsfeil i nyhetssendinger og i avisspaltene. Samtidig er det høye antallet preposisjoner i norsk et av av særtrekkene som skiller norsk fra andre språk. Språkmeldingen – som ble lagt frem av Giske – slår så vidt jeg forstår fast at det ikke er rettskriving vi trenger for å ta vare på det norske språket. Fienden heter engelsk, og dens medløpere kalles ”utenlandsk påvirkning”.

Historien er full av eksempler på tapte slag i kamper mot vindmøller, teknologisk og sosial utvikling. Det står oss fritt å forsøke å bli de som lykkes – men det skjer neppe ved å hive skriftspråket ut med dialektenes badevann.